Edvard Munchs håndskrift

Hilde Bøe

Hvordan var Edvard Munchs håndskrift? Og hvordan kan vi med vårt utgangspunkt i et moderne norsk skriftspråk lese Munchs tekster uten å komme til å lese feil når håndskriften hans så ofte er vanskelig å lese?

Å lese håndskrift er krevende, til tider svært vanskelig, slik Munchs håndskrift kan være. Håndskrift skiller seg fra trykkskrift ved å være omtrentlig. Håndskrift påvirkes av historiske betingelser, personlige forutsetninger og av motivasjonsfaktorer i den skrivendes situasjon. Den påvirkes av den fysiske og mentale situasjonen i og rundt den skrivende, av skriveredskap og underlag. Håndskrift vil derfor alltid være åpen for en viss grad av tolkning. Det betyr at man vil finne tekststeder hvor man må velge mellom flere lesemåter, hvor teksten blir stående usikker, og det betyr at man vil finne tekststeder hvor man ikke kan avgjøre hvilke ord eller bokstaver som er skrevet, hvor det blir hull i teksten. Det betyr også at jo mer den som transkriberer (det vil si skriver av), vet om Munchs liv og virke og jo bedre vedkommende kjenner det norske skriftspråket1 og dets historiske detaljer og endringsprosesser, dess færre usikkerheter og hull vil det bli i tekstene.

I arbeidet med å transkribere Munchs tekster har museet laget retningslinjer, for å sikre at samme prinsipper blir fulgt i alle tekstene i det digitale arkivet. Et hovedprinsipp er å lese sympatisk. Med sympatisk mener vi at vi tar som utgangspunkt at det Munch har skrevet eller har ment å skrive er eller skulle være meningsfylt. Det er selvfølgelig ikke alltid tilfellet. Det kan godt finnes tekststeder som av en eller annen grunn aldri har vært meningsfulle. Med et sympatisk utgangspunkt kan man risikere å lage meningsfull tekst av tekst som ikke var det.

Gjennom mange århundrer har håndskrift vært et personlig redskap som har gjort mennesker i stand til å lagre minner, erfaring, kunnskap og fakta gjennom nedskrivning og til å kommunisere med hverandre over avstand. Med trykkekunsten kom trykkskrift, og senere har vi fått maskinskrift2 og digital skrift. Selv om trykkskrift og digital skrift dominerer i dag, bruker vi ennå i noen grad håndskrift, hovedsakelig i forbindelse med skole og studier. For oss er håndskrift hverken det eneste eller det prioriterte skriftlige kommunikasjonsmiddelet, slik det var for Munch og hans samtid. Den gang var brevet – i alle dets varianter – den selvfølgelige måten å ta kontakt og holde kontakt med andre mennesker på.

Håndskriften til den unge Munch er pen og ordentlig, og man kan se at han har utført skriveøvelser og lært skjønnskrift. Skriften er leselig og forståelig. I helt unge år skrev Munch substantiver med stor forbokstav: 'Eventyrbøger', 'Regning', 'Kjoletøi', 'Melk', 'Kage' og 'Tordenvær'. Dette la han stort sett av seg i ungdommen, og senere skrev han for det meste substantiver med liten forbokstav.

Munch lærte latinsk håndskrift, slik alle hans samtidige gjorde, men i de norske tekstene hans dukker det sporadisk opp en gotisk s. Det er bevart skolebøker etter Munch, bla. noen som viser skjønnskriftopplæringen, se for eksempel MM T 2809. I boken har Munch lært å bruke gotisk s som en av s-ene i dobbel s, slik det var vanlig i norsk skriftspråk generelt. Av boken framgår det også at elevene ble gjort kjent med gotisk håndskrift slik at de skulle kunne lese og forstå den, fordi det fremdeles var vanlig blant eldre folk å skrive gotisk. Munch som leste og skrev tysk brukte selvfølgelig gotisk s der også.

Den voksne Munch, derimot, er ikke særlig nøye hverken med utforming av bokstaver eller med tegnsetting. Når Munch skriver bokstaver, utelater han ofte diakritiske tegn, for eksempel bolle over å, tøddelstrek over ̄u (u), ̄y (y) og ̄o (ø), og prikk over i. Manglende bolle over å kan være forstyrrende når man forsøker å lese Munchs håndskrevne tekster, men de medfører sjelden forståelsesproblemer, i og med at det vanligvis er enkelt å se ut fra ordet selv eller dets sammenheng, hvilket tegn som er feil og hvilket ord han har ment å skrive.

Det gjelder også o for ø, her hører det til sjeldenhetene at det oppstår reelle tolkningsmuligheter. Også u og y var det vanlig å markere med tøddelstrek for å skille dem fra andre bokstaver, men her betyr ikke mangelen betydningsendring, og den betyr heller ikke så mye for vår forståelse og lesning, siden tøddelstreken ikke lenger er i bruk og vi derfor er vant til å lese tegnene uten den.

Manglende prikk over i kan derimot føre til problemer, siden tegnet uten prikk ofte er utformet på samme måte som e og derfor kan forveksles med e. Dertil fører e istedenfor i en del ganger til et nytt meningsfylt ord (for eksempel dit hus kontra det hus), dog ikke alltid et ord som er meningsfylt i sammenhengen. Eller det fører til moderne versjoner av samme ord, som i tilfellet med dig, mig, sig som blir til deg, meg, seg. Munch skrev dig, mig og sig da han var ung, og han gjorde det nok også som voksen og gammel mann. I norsk ble dig, mig og sig erstattet med deg, meg og seg i og med rettskrivningsreformen i 1938. I det digitale arkivet gjengis ordene som dig, mig og sig såfremt det ikke er åpenbart at Munch har skrevet e. I de tilfellene hvor både i og e gir et meningsfylt ord, har vi brukt vår kjennskap til Munchs skrivevaner, historisk kunnskap om norsk skriftspråk samt skjønn for å avgjøre om ordet skal skrives med i eller e.

På tilsvarende måte som ved de diakritiske tegnene får man tidvis problemer med å se om det er stor eller liten forbokstav i navn og i høflig tiltaleform. Det var ikke uvanlig at man hadde flere varianter for hvordan man utformet stor eller liten versjon av en bokstav. Særlig a og d ser ut til å kunne variere mye. For å komplisere høflig tiltaleform ytterligere var det tidligere heller ikke uvanlig å skrive De og Dem med liten forbokstav.

Endringer og omformuleringer gjorde Munch vanligvis raskt og underveis i skrivingen. Når han fra tid til annen gjorde endringer ved senere gjennomlesning, framgår det som oftest tydelig av skriftens farge, kvalitet o.l.

Det er gjerne noe forskjell i skriftkvalitet mellom på den ene siden notater, litterære utkast og brevutkast og på den annen, avsendte brev. Det er også forskjeller mellom tekster av ulik karakter og med ulikt innhold. Når noe engasjerte eller på annen måte krevde tempo, er skriften raskere og vanskeligere å lese.

Skrivevaner

Munchs skrivestil bærer ofte preg av skjødesløshet. I kombinasjon med Munchs tilfeller av særegne skrivemåter og tendenser i ortofonisk retning, hans lettvinte omgang med utformingen av bokstaver, samt endringer i måten bokstaver blir skrevet på (gotisk s, vokaler uten diakritisk tegn), blir derfor mange ord vanskelige å lese og transkribere. Nedenfor er det listet opp eksempler på hva vi betrakter som Munchs skrivevaner og hva vi definerer som skrivefeil.

• Skrivevaner er systematiske
  • Kombinasjoner av bokstavene e og r, n, m danner en sammenhengende bølgestrek hvor ingen bokstaver kan utskilles individuelt. Typiske hos Munch er ord som slutter på '…erne', '…ener'
  • i kan ikke ses i 'til' og ofte heller ikke i '…lig' og '…dig'
  • e på slutten av ord kan ofte bare ses som del av slutten på forrige bokstav, for eksempel en litt langt utdratt k-strek
  • Siste r i for eksempel presensbøyde verb (skriver, hopper, danser osv.) ligner ofte på s
  • Ekstra 'bølge' på innledende u (for eksempel i 'udviklende')
• Skrivefeil er tilfeldige
  • Manglende konsonant i ord med dobbelkonsonant, for eksempel 'eler' for eller
  • Ord hvor det mangler en eller flere bokstaver innimellom, 'tidigere' for tidligere, 'landhander' for landhandler
  • Feil bokstav, 'bekynte' for begynte
  • Ombyttede bokstaver, 'gange' for gagne

Skrivemåter som regnes som utslag av Munchs skrivevaner er i eMunch.no normalisert til riktig skrivemåte (vi transkriberer til selv om Munch skriver 'tl'), mens tilfeller som vi regner som skrivefeil, får stå slik de er skrevet av Munch. Som eksempel kan man se på et blad i Kunnskapens tre (MM T 2547) hvor Munch har skrevet en versjon av Skrik. Her står det «Jeg gec GIK», uten at det meningsløse 'gec' er strøket, og lenger ned på siden «JEG TØLTE DET STORE SKRIC» for jeg følte det store skrig. Flere av bokstavene er utydelige, men Munch har ikke rettet teksten, men etterlatt den slik vi kan lese den.

Håndskrift har vært (og er) et høyst personlig, ja, ofte privat, redskap for mennesket. Det kan man se når man studerer Munchs papirer. Munch hadde et personlig preget skriftspråk, en håndskrift med særegne skrivevaner og et temperament som preget håndskriften. Dette fører til at tekstene hans ofte blir vanskelige å lese. Den historiske distansen mellom Munch og oss fører også til vanskeligheter i lesningen. Vi trenger kunnskap om Munchs liv og levnet, om utviklingen av norsk skriftspråk og om håndskriften slik den var på 1800- og 1900-tallet til å hjelpe oss å lese.

Noter

1 Dette gjelder selvfølgelig også de andre skriftspråkene Munch bruker.

2 Det finnes også tekster skrevet på skrivemaskin blant Munchs tekster, men disse er ikke med i denne omtalen.

3 Rolf E. Stenersen har skrevet om Munchs håndskrift i sin bok Edvard Munch : Nærbilde av et geni, Oslo, Gyldendal (se 262–63 i utgaven fra 1946).