Edvard Munchs søknader til legatene og til Statens kunstnerstipend

Lasse Jacobsen

Den 5 mars 1884 skrev den kjente maleren Frits Thaulow, som også var en fjern slektning, til Edvard Munchs far og tilbød seg å betale en reise for den unge maleren hvis arbeider «vidner om en udpreget kunstnerisk Begavelse [...] som gjør at jeg skulde ønske at jeg kunde skaffe ham Parisersalonen at se». Tilbudet var ment som et lite privat reisestipend på 300 kroner for opphold og skipsreise til Paris via Antwerpen. Thaulow hadde skrevet til Krohg som likeledes mente at en slik reise ville være «særdeles gavnlig og ønskelig for Munch, det vil udvikle ham og lære ham at være flittig». Munch lå imidlertid til sengs, alvorlig syk, og reisen måtte utsettes til året etter.

Ansporet av Thaulows velvilje, søkte Munch noen uker senere Departementet for Kirke- og Undervisningsvæsen om «en Portion på 400 kroner af det Schæfferske legat». Han skriver i søknaden at han har «i omtrent 3 aar frequenteret den kongelige Tegneskole og ved siden deraf arbeidet paa egen Haand – dog i den seneste Tid under velvillig Veiledning af en ældre Kunstner». (PN 1070) Tollkasserer Schäffers legat var omtrent den eneste muligheten for unge og uetablerte kunstnere til å få midler til videre studier i utlandet. Tegnelæreren Julius Middelthun, som Munch fortsatt hadde kontakt med og som nå satt i komiteen for tildeling av legatet, skriver til Munch i april 1884 at han skal være ubekymret med hensyn til legatet, men han ber Munch likevel «indhente en Anbefaling fra en av vore Figurmalere» og ettersende denne. Munch fikk tilsendt svært gode anbefalinger fra «den eldre veilederen» Christian Krohg og fra Eilif Peterssen som han la ved søknaden. I midten av juni 1884 kunne Middelthun i et brev meddele at Munch var innstilt som nr. 1. Først i september kom den offisielle bekreftelsen fra departementet om at han var tildelt 500 kroner til videre kunstnerisk utdannelse. Året etter søkte Munch igjen Schäffers legat, og i september 1885 fikk han tildelt det samme beløp.

I 1886 søkte han Houens legat. Munch står oppført på søkerlisten som finnes i Riksarkivet. Søknaden er tapt og innstillingen er ukjent. I 1887 søkte han sannsynligvis Johan Finnes legat. I Munchmuseets arkiver finnes et utkast til søknad (MM N 3665) og en litt motstrebende anbefaling fra Erik Werenskiold.

Det er først i mai 1888, da Edvard Munch er 25 år gammel, at han søker Statens stipendium for kunstnere, denne gang med en rosende anbefaling fra Werenskiold. Søknaden er stilet: «Til Kongen» og han viser blant annet til at han har fått det Schäfferske legat to ganger og at han har nydt godt av kunstnernes privatstipendium.(PN 1116) Han fikk ikke stipendiet dette året, men lot søknaden gjelde også for året etter da han fikk skrevet en ny anbefaling. Meget selvbevisst har han for egen hånd formulert ordlyden før en annen håndskrift har avsluttet anbefalingen, ganske sikkert etter diktat fra Munch selv. Han viser blant annet til sin første separatutstilling, «den nuværende Udstilling i Studentersamfundets sal». En imponerende rekke navn undertegnet egenhendig: Hans Heyerdahl, Amaldus Nielsen, Christian Krohg, Fr. Borgen, Theodor Kittelsen og Christian Skredsvig (MM N 3673). Den 5 juni 1889 ble han innstilt som nr. 1 til Statens stipendium. I komiteen satt blant andre Eilif Petersen og Munchs slektning, maleren Edvard Diriks.

I august 1890 ble han igjen innstilt som nr. 1 til Statens stipendium som beløp seg til 1500 kroner «for i Udlandet at fortsætte Deres Kunstneriske Uddannelse». Søknaden er tapt, men han viste sannsynligvis til oppholdet i Paris og studier hos Bonnat, årlig deltagelse på Høstutstillingen og ikke minst separatutstillingen i Studentersamfundet året før. I oktober sendte han en anmodning til departementet om å få utbetalt halvparten av stipendiet, da han snart skulle returnere til Paris for å fortsette sine studier.

Munch ble imidlertid liggende syk på hospitalet i Le Havre i november og reiste først videre til Paris og Nice i januar 1891. Igjen søkte han Statens stipendium. Denne gang uten noen anbefalinger. I mars 1891 sendte han søknaden fra Nice; han «tillader sig herved erbødigst at ansøge Departementet om ogsaa i aar at komme i Betragtning ved uddelingen af Statens Stipendium [...]». Han anfører videre at han har ligget alvorlig syk på hospital i lengre tid og at utbyttet av studiene derfor ikke har vært så stort. Ved en ny tildeling vil «et Ophold til næste aar i Paris eller Florentz kunne befæste det Udbytte jeg har havt af mit ophold i Paris i fjor». (PN 1071) For tredje gang ble han innstilt til Statens stipendium: «Munch blev foreslaaet et fornyet Stipendium af Werenskiold [...].» Selv om han hadde mottatt stipendiet to år på rad ble han, med sykdommen høsten før som begrunnelse, med fem stemmer innstilt som nr. 2 etter maleren Sven Jørgensen. Eilif Petersen, Werenskiold, Arbo, Gløersen og Gerhard Munthe ga Munch sin stemme. Stipendiet beløp seg igjen til 1500 kroner.

Noen uker før sendte han en søknad med lignende ordlyd til Houens legat. Søknaden er tapt, men den finnes som utkast (MM N 3666 og MM N 3667) i Munchmuseets arkiv, og Munch står oppført som nr 1 på søkerlisten som er bevart i Riksarkivet. Innstillingen er ukjent.

Tildelingen av Statens stipendium til Edvard Munch for tredje gang vakte oppsikt, og en indignert og gretten Bjørnstjerne Bjørnson beklaget seg i Dagbladet over at stipendiet i Munchs tilfelle ble brukt som sykekasse i kurstedet Nice. Frits Thaulow forsvarte Munch i Dagbladet og Munch selv skrev et par uker senere ganske sindig i samme avis:

«Jeg blev angreben af en akut Sygdom, da jeg sidst var ude, saa jeg ikke fik fuld Nytte af Opholdet; tildels derfor fik jeg det igjen, ikke fordi jeg var syg fremdeles.»