Melankoli

Jeg gikk langs havet. Det var måneskinn gjennom mørke skyer. Stenene raget oppover vannet, mystiske som havmennesker. Det var store, hvite hoder som gråt og lo, noen oppe på stranden, andre ute i vannet. Det mørkeblå, fiolette havet hevet seg og falt, sukket imellom stenene.

Jeg gikk en aften ensomt ved vannet. Det sukket og tuslet mellom stenene. Det var grå, lange skyer ved horisonten, det var som om alt var dødd ut, som i en annen verden, et dødningelandskap. Men nå ble det liv der borte ved bryggen. Det var en mann og en kvinne, og der kom det enda en mann, med årer over skulderen. Båten lå der nede, ferdig til å dra av sted.

Hun ligner henne. Jeg kjente det som et stikk i brystet. Var hun her nå? Jeg vet jo at hun er langt vekk, men likevel, likevel, det er jo hennes bevegelser, akkurat slik pleide hun å stå, med armen på den ene hoften. Gud, himmelske gud, forbarm deg over meg – det må ikke være henne!

Der går de ned. Hun og han skal over til øya der borte. I den lyse sommernatt skal de gå der mellom trærne, arm i arm. Luften er så bløt. Det må være deilig å elske nå. Båten ble mindre og mindre. Åreslagene lød ennå over havflaten.

Han var alene. Bølgene gled ensformig opp mot han, og det tuslet og tuslet mellom stenene.