Kvinnen, Melankoli og Når vi døde vågner
Les den uredigerte teksten, MM N 314. Da Henrik Ibsen ga ut Når vi døde vågner i 1899, mente Munch at hans egne bilder måtte være inspirasjonskilden. Her forteller Munch hva som hendte:
Her tillegger Munch personene i Ibsens stykke visse kjennetegn med utgangspunkt i sine egne bilder:
Irene – livslyst
Maja – lengsel
Sykepleieren – sorg og død
Rubek – nedbrutt og ettertenksom
Er du enig eller uenig i Munchs tolkning? Begrunn svaret ditt.
- Ibsen og Munch. Arv og Gengangere
- Ibsen og Munch. Personen Henrik Ibsen
- Digitalt fortalt Edvard Munch og Henrik Ibsen på kunstutstilling
- Undervisningsressurser om Ibsen hos Henrik Ibsens skrifter
M 57. Kvinnen (De tre kvinner)
Det var i 1895. Jeg hadde utstilling hos Blomqvist. En dag treffer jeg Ibsen på utstillingen. Vi ser på bildene sammen, ett for ett studerte han nøye. Især interesserte ham De tre kvinner. Jeg sa: Den mørke som står mellom stammene ved den nakne kvinnen, er nonnen, liksom kvinnens skygge – sorgen og døden. Den nakne er livslystens kvinne. Ved siden av dem igjen: den lyse kvinnen som som går ut mot havet – mot uendeligheten. Det er lengselens kvinne. Mellom stammene lengst til høyre står mannen i smerte og uten å fatte.
Han interesserte seg også for den mannen som sitter ved havet, bøyet og knuget.
Noen år etter skriver Ibsen Når vi døde vågner. Historien om en billedhugger hvis hovedverk – opstandelsens livsverk – splittes og delvis forsvinner i Tyskland og hvis eget liv ødelegges. Man vil her se igjen en rekke bilder: Irene: livslystens kvinne, Maja og Sykepleieren. De finnes de tre, samlet som i mitt bilde. Man finner mannen som sitter på stenen og tenker på sitt ødelagte liv.
