Jeg sitter og ser på ditt ansikt fra 1893.
Dette som var røvet fra mig av tyskerne og
som jeg har fått igjen.
Og mit hjerte fyldes av – ja, hvad skal jeg si,
glede, sorg, fortvilelse, opstandelse, alt det
store som jeg har oplevet i din kunst og som har
knyttet mig så inderlig til dig i ditt liv.
Alt taler til mig fra ditt unge, skjønne og
bleke ansikt fra denne ungdomstid og jeg er
glad ved atter å ha det hos mig.
Vil du tenke dig, at imorgen er jeg og
og tilsammen 134 år, meget eldre end
Men vi lever endda og synes at livet er ganske
tålelig, ialfald ikke forkastelig. Der er vår,
det er grøn grønt, der er farver. Der er vekst og
der er er barn og det er. Jeg er endu
ikke død. Der en foreløbig tilfredsstillelse.