å indbilde oss. Jeg frykter debilitet langt mere end døden, og
livet uten sansenes rikdom er ikke noet liv.
Det falder mig ind, at det er ganske uriktig å komme med
disse nedstemte og triste betraktninger i en nedstemt stund til
dig, kjære Munch. Og jeg ber dig om tilgivelse, hvis jeg har
gjort dig ondt ved dem. Men jeg slår allikevel ikke noen strek
over dem. For mitt sind, som ikke har vært og ikke er så op-
timistisk som folk tror, er det allikevel sa selve sandheten.
Og hvad annet skal man si til en gammel venn som kjenner
sandheten livet like godt som en selv, uten sandheten?
Jeg har jo min kjære
har hatt et relativt lykkelig liv efter mine egne ønsker og
forhåpninger. Jeg skulde følgelig ikke klage. Og klage gjør jeg
heller ikke. Den motgang og forsmedelse jeg har hatt i livet, har
rimeligvis vært nødvendig og til styrkelse. Det vil du best forstå,
kjære Edvard Munch, som har hatt så megen modstand og så
meget å gjennemgå. Vi burde være herdede «filosoffer» som
så på livet med ubetvingelig velvilje. Det gjør vi også, vist-
nok både du og jeg.
Det var bare et øiebliks mismod og ensomhetsfølelse som
forledet mig til slike ytringer av alderdommens «tristesse». Jeg
tar ikke noet av det tilbake, det var og er sandhet. Men