helt helbredet fra, efter hvad overlegen sier. For så vidt
skulde jeg være en lykkelig mand, og er det også i tak-
nemmelighet over helbredelsen.
Kjære Edvard. Da jeg la mig ind på Krefthospitalet og
så døden rolig imøte, var jeg til å begynne med nokså
frisk og gikk lange turer i det deilige vintervær. Jeg
kunde jo mitt opholdssted sies å være en nær nabo
til «Ekely». Og mine tanker gikk ofte til dig, kjære
Edvard, min eneste gjenlevende og elskede ungdomsven,
og som du vet, at jeg har beundret og tolket som kunstner.
Da døden stod mig for øie som en mulighet, vilde jeg
gjerne gjøre et kort besøk hos dig, elskede venn,
som for mig som kunstner har betydd mere end noen
annen. Jeg vilde si dig et farvel og takk for livet.
Jeg telefonerte uten besked. Jeg gikk derfor ut fra
at du var bortreist, var flere ganger frem til «Ekely».
Men traff bare disse blodsiclende
derfor ikke på. Trodde du var bortreist. Skrev sluttelig
et lite brev – alt fra hospitalet – om å gjøre dig kort
avskeds-besøk. Ditt svar var, som jeg fikk lenge
efter, gikk ut på, at du selv var så syk,
rådet mig å besøke dig. Når en gammel –
Dette svar såret mig dypt. Når din eldste venn, som
var dødssyk og så døden imøte, som jeg gjorde, vilde