No-MM_T2707-37.jpg
37
# 12
Tak, Martin Jensen! tak for hvær en Bøn du bad,
Hvergang du red forbi enten sorgfuld eller glad,
Snart løser du min Sjæl af den pinende Ild,
Men ud af Dødens Snare jeg nu frelse dig vil.»
# 13
«Hist nede bag ved Broen, svøbt i sin Kappe rød,
Der ligger en som pønser paa din Død.
Laan mig din Hest og Kofte, og hvær kuns ikke ræd,
Jeg betaler dig min Gjæld for Tid og Evighed!»
# 14
Ung Martin paa ham stirred, og gysde derved,
Men rakte dog sin Kofte, og steg af Hesten ned;
Det var ham som en Drøm, da den Døde steg op,
Og for gjennem Mulmet i susende Gallop.
# 15
Han lyttede saa ængsteligt, det for hans Øre sang,
Fjernt nede Hesten dundrende paa Træbroen sprang
Saa blev der atter tyst; men pludselig med Knald
Det blinkede i Natten, – saa et Skrig og et Fald.
# 16
Men ilsomt tilbage paa Hest den Døde jog,
Og Nattens kolde Vind i Koftens Flige slog,
Han standsede ved Galgen, og sprang af Sadlen ned,
Men Skimlen stod, og rystede med Stønnen og Sved.
# 17
«Gak, Martin, nu med Fred, din Fæstemø er sund,
Hun venter dig i Morgen som Rosen rød og mild rund,
Men den, som hist lod Kuglen frækt mod en Dødning gaa
Han maatte den som Hevngjeld i sit eget Hjerte faa.
# 18
Tak for dit fromme Hjærte, for hvær en Bøn, du bad
Hværgang du red forbi enten Sorgfuld eller glad;
Høilovet være Herren, hans Miskundhed er stor,
Høilovet være Herren Gud og hans hellig G Englekor.
# 19
Saa svandt han i Taagen, høit Nattens Ugle skreg,
Men Martin som i Drømme paa Skimlen atter steg.
Den hbar hanm som et Lyn paa sin stærke Fod,
Mens Regndraaben kjølede hans Kinders hede Blod.