Edvard Munchs skriftspråkstil – eller språklige forvirring
Munchs skriftspråk bærer preg av inkonsekvens og stor variasjon. Hva skyldes hans språklige forvirring? En lang rekke språklige reformer – i 1907, 1917 og 1938, der utviklingen gikk mot et stadig mer talemålsnært skriftspråk – kan ha noe med saken å gjøre. Munch oppholdt seg dessuten i et miljø der den bohemske, muntlige skrivestilen var en sterk trend. Manglende skolegang kan også ha betydd noe. Ikke desto mindre var Munch et skrivende menneske som neppe kviet seg for å ta pennen fatt.
Bløt/hard konsonant
I et notat fra 1889/90 (MM N 112, s. 1) følger to nesten like avsnitt etter hverandre. I det første skriver han: «Det var gået 8 dage siden han tog farvel med hende», og i det andre står det: «Det var gået 8 dage siden han tok farvel med hende». Her veksler han altså – i ett enkelt notat og i to likelydende passasjer – mellom å bruke bløt og hard konsonant. Det samme ser vi langt senere, på slutten av 1930-tallet: Samme variasjon dukker opp i én og samme setning: «frem og tilbage frem og tilbake» (MM N 666, s. 51).
e/æ
Også e eller æ veksler han mellom – og også her opptrer begge formene i samme notat (MM N 2870, s. 2):
– Foruden hans fyrrige
Mod har han jo vist
en Evne til at omgå s{…}ine
Fiender således at deres
Anslag mislykkedes – en
Diplomatisk Kløgt …, en
ævne til at forbløffe – vildlede
Samtidig som han veklser mellom e og æ, bruker han i dette notatet både stor og liten forbokstav i det samme substantivet.
aa/å
Blant Munchs tekster finner vi stadig eksempler på at han både bruker både dobbel a – aa – og å. I MM N 2875, s. 2 har han først skrevet aa, og deretter rettet og skrevet over med å: H{aa}ånden. Enda mer oppsiktsvekkende er det når han i ett og samme ord (og det attpåtil et stedsnavn) bruker begge deler: Aasgårdstrand (MM T 2780, bl. 183v)
nd/nn?
Inkonsistens opptrer dessuten når han skal skrive ord som i dag staves med dobbel n (MM N 221, bl. 1v):
– Jeg fortalte om en historie på en seiltur
hvor jeg havde været ubehersket mot
hende i hennes venners nærvær –
Det er merkverdig at forskjellen i stavemåte kommer så tett etter hverandre.
noe/noget
Det samme ser vi i MM N 1991, bl. 1r, der han bruker noe og noget om hverandre:
Ja det er vist at i den
retning kunde noe storartet kunne frembringes –
[...] De fleste breve afsender jeg i regelen først efter
10 dage. Ja det er noget som for andre
er uforklarligt –
prøvde/prøvet
I MM N 237, bl. 1r brukes både prøvde og prøvet i samme setning:
– Jeg prøvde på
at undgå Intervieuwere og
prøvet at lege blindebuk
Vi finner altså stadig eksempler på at Munch bruker ulike former av samme ord i én og samme tekst, ja, det er heller ikke uvanlig at de opptrer i én og samme setning. Har han rett og slett ikke brydd seg om hvordan teksten framstår? Dét virker heller ikke sannsynlig, all den tid vi også ser at han har forsøkt å rette opp i feilene sine ved hjelp av overskrivninger og språklige justeringer. Kanskje Munchs språklige variasjon rett og slett kan sies å være et av kjennetegnene på Munchs skriftspråkstil?
