Skrik – tekst og bilde

Munch knyttet selv en prosalyrisk tekst til motivet Skrik. Skissen Forvilelse (MM T 2367, 1891–92) var forarbeidet til Syk stemning ved solnedgang. Fortvilelse (Thielska Galleriet, Stockholm), som igjen regnes som et forarbeid til det berømte motivet Skrik, som finnes i flere versjoner. Hvordan er forholdet mellom tekst og bilde?

Jeg gik bortover
veien med to
venner – så gik
solen ned
Himmelen ble
pludseli blodi rø
– Jeg standset, lænet
mig til gjæret træt
til døden – over den
blåsorte fjor og by
lå blod i ildtunger
Mine venner gik
videre og jeg sto
igjen skjælvende
af angest –
og jeg følte det gik et
stort uenneligt
skrig gennem
naturen

På maleriet holder en skikkelse hendene opp til ansiktet – eller for ørene, kanskje for å dempe skriket som går gjennom naturen. Samtidig kan det se ut som om det er skikkelsen selv som skriker ut i angst, altså at Munch har visualisert skriket ved å la det komme fra figuren i forgrunnen. I den første tolkningen samsvarer bildemotivet med teksten, der skriket nettopp kommer fra naturen: «det gik et stort uenneligt skrig gennem naturen». Den andre tolkningen av bildet går derimot i dialog med teksten: Skriket kommer fra mennesket, ikke fra naturen. Tekst og bilde motsier hverandre.

Imidlertid er det kanskje ingen egentlig motsetning: Tekst og bilde kan også sammen uttrykke at menneske og natur har gjennomtrengt hverandre.

Den danske kunsthistorikeren Poul Erik Tøjner spør i Munch med egne ord: Er verden omkring mennesket på maleriet farget av dets indre, eller er det omvendt, at menneskets indre er farget av en stemning som kommer utenfra? Verken tekst eller bilde viser om det er et indre eller et ytre trykk som tvinger fram redselsscenarioet.

Kunsthistoriker Øyvind Storm Bjerke skriver i sin artikkel om Skrik at motivet kan oppfattes som en romantisk klisjé: et ensomt menneske rystes til grunnvollene når han konfronteres med den uendelige naturen. Diktet forteller: «Mine venner gik videre og jeg stod igjen» – og samvarer altså med bildet: Også på maleriet ser vi at vennene har gått forbi; vi kan skimte dem i bakgrunnen. Kunsthistoriker Hans-Martin Frydenberg Flaatten peker på at det er jeg-personens sterke følsomhet som gjør at nettopp han er mottakelig for stemningen – og at vennene ikke har en tilsvarende tilgang.

Dermed er det mulig å se en parallell mellom Munchs følsomme jeg og et romantisk jeg, som står i forbindelse med Gud eller noe ikke-jordisk. Riktignok blir en slik parallell ironisk ettersom vi her slett ikke kan snakke om et opphøyd jeg i romantisk forstand, men snarere om et skrøpelig og oppløst jeg. I så fall kan vi stille teksten inn i et større litteraturhistorisk perspektiv, og la den være del av en generell litterær utvikling fra romantisk til mer modernistisk diktning.