Film og lyd

Munchs egne filmopptak (1927)

Av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

Ganske overraskende ble det for få år tilbake innbrakt til Munchmuseet et lite filmkamera, et såkalt Pathé-Baby med 9,5 millimeter filmkassett sammen med et fremvisningsapparat i en spesialbygd liten reisekoffert. Dette avanserte amatørkameraet skulle ha tilhørt Edvard Munch, noe fremvisningen av de fire medfølgende filmene, i sin tid fremkalt hos Nerlien i Oslo, bekreftet.

Digitalt fortalt, Munchs egne filmopptak (1927) av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

Edvard Munchs reise til Roma i 1927. Ved P. A. Munchs grav

Det finnes et og annet norsk minnesmerke også utenfor landets grenser. Den 25 mai 1863 døde historikeren Peter Andreas Munch i Roma der han arbeidet på sitt hovedverk ”Det norske Folks Historie”. Han ble gravlagt på den ikke-katolske kirkegården i Roma.

I 1927 reiste Edvard Munch, etter utstillingssuksess i Berlin, videre til Italia og Roma. I et postkort til sin søster Inger forteller han:

Adr. Hotel de Russie
Via Bambino
Rom


Kjære Inger!
Min adresse er
nu Hotel de Russie
– Her er deili nu –
Jeg reiser i morgen
ud til Onkel P. A. s
grav – Muli tar
jeg senere en trip til
Neapel – Reiser så
hjem igjen – Håber
I har det godt

Hilsen til begge

Din EM

Digitalt fortalt, Edvard Munchs reise til Roma i 1927. Ved P. A. Munchs grav av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

Edvard Munch i Kragerø

Av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

En billedmontasje ved Lasse Jacobsen.

Edvard Munch: Morderen (1910)

Av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

Edvard Munchs maleri Morderen fra 1910 er et svært uvanlig bilde i Munchs oeuvre; med et suggererende og urovekkende motiv. Det finnes ingen umiddelbar nøkkel eller referanse til en virkelig morder og et reelt mord.

Men kanskje har motivet likevel sterke bånd både til sentral norsk kriminalhistorie og kunsthistorie.

Og påminner ikke bildet på forunderlig vis monstre og mordere i ettertidens filmhistorie: som Frankenstein, eller maskekledde drapsmenn i filmer som Halloween og Scream?

I filmen: To skisser fra skissebok MM T 121
Morderen (1910), Munchmuseet (MM M 793 / Woll 906)
Mord i alléen (1919), Munchmuseet, (MM M 268 / Woll 1340)
Henrik Sørensen: Svartbekken (1909), Bergen Kunstmuseum, med tillatelse fra og takk til.
Musikk fra Musopen (www.musopen.com)
Fortellingen er en del av fortellerens artikkel: «Histoire, événements et récits» i utstillingskatalogen Edvard Munch : l'oeil moderne, Centre Pompidou, Paris, 2011

Digitalt fortalt, Edvard Munch: Morderen (1910) av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

Edvard Munch: Eksekusjon (1929)

Av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

Fortellingen er en del av fortellerens artikkel: «Histoire, événements et récits» i utstillingskatalogen Edvard Munch : l'oeil moderne, Centre Pompidou, Paris, 2011

Edvard Munch: Huset brenner! (1927)

Av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

I ungdommen var Edvard Munch som gutter flest fascinert av branner og brannslukning. Da den nyanlagte arbeiderbydelen Balkeby brant til grunnen den 13. juni 1879, kunne den 15 år gamle Edvard veslevoksent og med tydelig facinasjon rapportere i sin dagbok: «I ettermiddag lød to brandskud. Jeg, Andreas og Laura skyndte os til Balkeløkken, hvor ilden var brudt løs. Da næsten alle husene var af træ greb ilden om sig med utrolig hurtighed. Ilden brød ud klokken 4 og mindre end tre timer vare 51 gårder nedbrændte. Da Balkeløkken var en af de fattigste strøg i Kristiania, er nøden stor blandt de brandlidte. Flere fik brandsår og en mand er savnet. Man tror at have fundet hans forkullede ben»

Som voksen mann og berømt kunstner kunne store branner fortsatt fange Munchs oppmerksomhet. Under en voldsom brann på Grønland i Kristiania den 17. september 1919 var Munch blant de mange tilskuerne, og inntrykkene fra brannen resulterte i både skisser, tegninger, et maleri og et litografi.

Dette er imidlertid en fortelling om brannen i hovedbygningen til Abbediengen gård som var en naboeiendom til Ekely der Munch bodde fra 1916 til sin død i 1944. Inntil ganske nylig kjente man denne historien kun fra noen få linjer i Rolf Stenersens biografi fra 1945: Edvard Munch – nærbilde av et geni.

Bildet er et av Munchs mindre kjente malerier, og det ble tidligere kalt Brann i hospitalet, trolig på grunn av kvinnene i forgrunnen som kan ha blitt tolket som sykepleiersker. Bildet ble tidligere datert til 1925, da enkelte oppslagsverk feilaktig har lagt brannen til dette året. Dagen for branndramaet var imidlertid onsdag 31. august 1927.

Tegneseriestripa av passasjen fra Rolf Stenersens bok er tegnet av Steffen Kverneland, fra Kanon 1, Oslo, No Comprendo Press, 2006

Fortellingen er en del av fortellerens artikkel: «Histoire, événements et récits» i utstillingskatalogen Edvard Munch : l'oeil moderne, Centre Pompidou, Paris, 2011

Digitalt fortalt, Edvard Munch: Huset brenner! (1927) av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

Edvard Munchs juleminne

Av Åshild Haugsland, Munchmuseet

I romjula 1868 døde Laura Munch og etterlot seg fem barn i alderen ett til seks år. Ett av disse var Edvard, som nettopp hadde fylt fem år. – Hva husker en femåring?
Her er lenker til tekster som omhandler temaet: MM N 154, MM N 477, MM N 478, MM T 2761

Digitalt fortalt, Edvard Munchs juleminne av Åshild Haugsland, Munchmuseet

Edvard Munch om Auladekorasjonene

Av Åshild Haugsland, Munchmuseet

Edvard Munchs arbeid med Aulautsmykningen beskrevet med kunstnerens egne ord.

Ingen annen kunstnerisk oppgave opptok Edvard Munch så sterkt som auladekorasjonene. Selv sa han det slik: «Under arbeidet med Aulabillederne følte jeg det jeg aldri tidligere følte – at bæres af arbeidet – at få kræfter under arbeidet, at få luft under vingene – Jeg følte som jeg var kommet i havn, til en sfære jeg ante –» (MM N 150)

Edvard Munchs tekstarkiv vitner om hvor viktig dette oppdraget var for Munch, og om hvor opptatt han var av utsmykningen i Aulaen. I en mengde brev, notater og utgitte tekster skriver han om hvordan motivene ble til, om selve arbeidet med de enorme lerretene, om konflikten rundt utsmykningen, om eget økonomisk tap – og om hvor ærefullt oppdraget tross alt var.

Hør Sivert Thue lese et utvalg tekster der Munch forteller om arbeidet med auladekorasjonene.

Her er lenker til tekster som omhandler temaet: MM N 264, MM N 286, MM N 297, MM T 2797, MM N 2946

Digitalt fortalt, Edvard Munchs utsmykning i Universitetets Aula av Åshild Haugsland, Munchmuseet

Da Richard Strauss besøkte Universitetets Aula i 1917

Av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

I 2011 feirer Universitetet i Oslo sitt 200-års jublieum. Til 100-års jubileet i 1911 skulle den nybygde festsalen dekoreres. Den såkalte Aula-saken er en beryktet og intrikat affære i norsk kunsthistorie: Det tok 7 år for jury og universitetsdireksjon å bestemme seg, fra konkurransen ble utlyst i 1909 til Edvard Munch endelig kunne henge opp sine bilder i Universitetes Aula i september 1916. Under jubileumsfeiringen i 1911, da dekorasjonene skulle vært ferdigstilt ble veggene prydet med gule silketapeter. Selv om Munch på dette tidspunkt var ute av konkurransen, malte han videre på det store fondbildet til festsalen: Solen.

Digitalt fortalt, Da Richard Strauss besøkte Universitetets Aula i 1917 av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

Edvard Munch i krangel med skattevesenet i Vestre Aker

Av Hilde Dybvik, Munchmuseet

I 1911 kom en ny skattelov, og fra og med 1913 skulle alle skatteytere uoppfordret sende inn oppgaver over formue, inntekt og fradrag. Det førte til heiste skuldre, hodepine, søvnløse netter og andre stress-symptomer, skriver Anette Walmann på Byarkivets nettsider – og for Edvard Munch var det intet unntak.
Her er lenker til tekster som omhandler temaet: MM T 2797

Digitalt fortalt, Edvard Munch i krangel med skattevesenet i Vestre Aker av Hilde Dybvik, Munchmuseet

Edvard Munch og den mannevonde kjøteren – en nabokrangel

Av Hilde Dybvik, Munchmuseet

Munch kjøpte gården Ekely på Nedre Ullern i 1916, som han eide til sin død i 1944. På Ekely hadde han flere hunder, som han var svært glad i. Men nabo Gunneruds hund hadde han lite til overs for.
Her er lenker til tekster som omhandler temaet: MM N 185, MM N 187, MM N 211, MM N 214, MM N 215, MM N 242, MM N 243, MM N 360

Digitalt fortalt, Edvard Munch og den mannevonde kjøteren – en nabokrangel av Hilde Dybvik, Munchmuseet

Bjørnstjerne Bjørnson og Edvard Munch i heftig avisdebatt

Av Åshild Haugsland, Munchmuseet

I 1891 fikk Edvard Munch Statens kunstnerstipend for tredje år på rad. Dette fikk Bjørnstjerne Bjørnson til å skrive et krasst innlegg i Dagbladet der han satte spørsmålstegn ved stipendordningen generelt og årets tildeling til Munch spesielt. Munchs svarinnlegg et par uker senere oser av ironi og sarkasme.
Her er lenker til tekster som omhandler temaet: PN 1240, MM UT 4

Digitalt fortalt, Bjørnstjerne Bjørnson og Edvard Munch i heftig avisdebatt av Åshild Haugsland, Munchmuseet

Edvard Munchs Skrik i flere versjoner

Av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

En kortdokumentar om de forskjellige versjonene av Skrik, med fokus på pastellen som ble solgt til rekordpris på auksjon i New York i mai 2012.

Utviklingen av motivet Skrik

Av Janne Fredly, Munchmuseet

Det berømte motivet Skrik av Edvard Munch (1863–1944) finnes i flere versjoner. Munch brukte tid på finne den endelige formen på motivet. Han behandlet også temaet i korte tekster – prosadikt – i ulike variasjoner. Her kan du se tre av dem.
Her er lenker til tekster som omhandler temaet: MM T 2760, MM UT 2, MM UT 13

Digitalt fortalt, Utviklingen av motivet Skrik av Janne Fredly, Munchmuseet

Edvard Munch: Fire piker i Åsgårdstrand (1902)

Av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

For en tid siden fikk Munchmuseet tilsendt et fotografi av fem små søstre fra Åsgårdstrand. Fotografiet er tatt i Tønsberg på begynnelsen av 1900-tallet, trolig i 1903–04, og fire av jentene stod modell for et av Edvard Munchs mest kjente motiver fra Åsgårdstrand. Dette er en liten fortelling om et fotografi som med ett føyet seg inn i en større sammenheng.

Digitalt fortalt, Edvard Munch: Fire piker i Åsgårdstrand (1902) av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

Med Edvard Munch på Casino i Monte Carlo. Den «fiolette» dagboken, 1891–92. (MM T 2760)

Av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

Høsten 1891 reiste Edvard Munch til Frankrike for å fortsette sine studier. Han reiste med båt til Le Havre og her ble han liggende syk i et anfall av giktfeber i to måneder på hospital før han kunne reise videre. Det var muligens her han kjøpte notatboken som i Munchmuseet bare er blitt hetende den «fiolette» dagboken.

Av helsemessige årsaker reiste Munch i januar 1891 raskt gjennom Paris til Nice – «Glædens, Sundhedens og Skjønhedens By» – slik han beskrev den i et reisebrev til Verdens Gang i februar 1891 under tittelen Middelhavets Dronning. Dypt fanget av byens skjønnhet formidler han sterkt nordboerens fascinasjon for «syden»: det myke middelhavslyset og det milde klimaet med det yrende folkelivet. Han noterte flittig i sin dagbok: impresjonistiske utkast til reisebrevet i VG, selvbiografiske notater, små skisser fra kafeer og restauranter, beskrivelser av det støyende og glade karnevalet – og noen litt famlende betraktninger rundt kunstens vesen og funksjon. Sammen med et par nye bekjente reiste han stadig vekk til Monte Carlo for å spille rulett i kasinoet. Den sugende spillelysten og den elektriske stemningen i kasinoet har han skildret flere steder.

Etter å ha tilbrakt en turbulent sommer i Kristiania og Åsgårdstrand med venner som Hans Jæger, Oda og Christian Krohg og Jappe Nilssen – mange situasjoner og hendelser er skarpt observert og beskrevet i dagboken – reiste Munch i november 1891 igjen for stipendiemidler, til Frankrike og til Nice. Her fikk han den gledelige nyheten om at Nasjonalgalleriet hadde kjøpt sitt første Munch-bilde: Natt i Nizza, som han malte under sitt forrige opphold i byen. Han fortsatte igjen sin utforsking av byens mange maleriske motiver, i skissebøker, i malerier og i notatboken: fra promenaden, det blå havet og stranden – og flere filosofiske og kunstteoretiske betraktninger. Profetisk og selvbevisst noterer han den 14. januar 1892 en samtale: «Han – Du skal gjøre store værker – udødelige mesterværker skal gå fra din hånd. Ja – jeg ved det – men kan de skaffe væk den orm som ligger og graver om mine hjerterøtter – ? – Nei – Det kan du aldri.» Noen dager senere, den 22. januar, nedtegnet han i samme bok det første prosadiktet knyttet til Skrik-motivet. Og igjen lange beskrivelser av besøkene i kasinoet i Monte Carlo og av den tiltagende spillebesettelsen. Her er lenker til tekster som omhandler temaet: MM T 2760

Digitalt fortalt, Med Edvard Munch på Casino i Monte Carlo. Den «fiolette» dagboken, 1891–92. (MM T 2760) av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

Det store jordskjelvet den 23. oktober 1904. Med Edvard Munch i Horten

Av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

Lørdag 22. oktober 1904 tok Edvard Munch inn på hotell i Horten istedet for å reise videre til Åsgårdstrand og sitt hus. Trolig hadde han vært ute og ranglet til sent på kveld og formen var nok ikke på topp da han våknet i 11:30-tiden søndag formiddag av et voldsomt jordskjelv. Noen dager senere forteller han om skjelvet i et brev til sin tante.

Under skjelvet i 1904 ble flere kirkebygg på Østlandet påført skader.

Conrad D. Lindholm, NORSAR forteller om det såkalte Oslo-skjelvet i en artikkel i Aftenposten, 24/10 2004 (utdrag):

Søndag den 23. oktober 1904 kl. 11:27 inntraff et jordskjelv som rystet områdene på begge sider av Oslofjorden fra syd for Fredrikstad/Tønsberg til nord for Oslo. Jordskjelvet er i ettertid blitt beregnet til en styrke på 5.4 på Richters skala og er det største kjente jordskjelv i denne delen av Norge i historisk tid. Skjelvet skjedde midt under høymessen (i en tid da kirkene var fullere enn idag), og det skapte flere steder tilløp til panikk og førte til betydelige skader på bygninger. Det er nå gått hundre år uten noe nytt jordskjelv av tilnærmet samme størrelse i denne delen av Norge, og denne seismiske stillheten gir grunn til å spørre om 1904-jordskjelvet var en enkeltstående hendelse, eller om et nytt stort jordskjelv i syd-Norge er rett rundt hjørnet.

Rystelsene fra jordskjelvet var sterkest innenfor trekanten Moss, Fredrikstad, Tønsberg, men med kraftige rystelser også i Oslo som på den tiden var det tettest befolkede området (derfor kalles det også ofte for Oslo-skjelvet). Den maksimale intensiteten var VII (en skala fra I-XII som beskriver rystelsers styrke) som tilsvarer at de fleste mennesker ble skremt og mange hadde vansker med å stå oppreist. Jordskjelvet ble følt over et område på 800.000 km² fra Namsos i nord til Polen (tidl. Pommern) i syd og over hele syd Norge til Helsinki i øst. Hovedskjelvet ble innledet med minst 11 forskjelv, og minst 18 etterskjelv ble rapportert.

Redaktør Hans-Christian Oset forteller i Borreminne (Utdrag, Årg. 20, 2004):

Tre store rystelser har også herjet byen vår, de to siste husker fortsatt mange: 9. april 1940, slaget på Indre havn, og 23. februar 1945, bombingen av Verftet. Den tredje jeg tenker på er knyttet til 1904. Utpå høstparten, nærmere bestemt 23. oktober, er det 100 år siden byen ble rystet av det kraftigste jordskjelv vi noensinne har opplevet på våre kanter. I årenes løp var det nesten et standardspørsmål når jeg intervjuet eldre mennesker i Horten: Husker du jordskjelvet i 1904? Mange mintes dagen.

En søndag var det, midt i kirketiden, rundt halv tolv. Jeg vet ikke om Richters skala var oppfunnet den gangen, men at skjelvet var meget kraftig har mange fortalt. Det gikk i retning nordvest-sydøst og varte 10–12 sekunder. Fra begge kirkene, Metodistkirken og Garnisonskirken, styrtet folk ut, mer og mindre panikkslagne. Sogneprest Neumann preket i kirken her inne, brøt prekenen av da vinduene klirret og kalkpussen drysset fra oven, men kunne fortsette gudstjenesten etter at folk var falt til ro. Så alvorlig så man på det inntrufne, at det ble bygget innvendige trapper fra galleriet ned i kirkeskipet og en ny utgang ble laget på langveggen mot syd.

I filmen:
Fotografier fra Horten rundt 1900 av Anders Beer Wilse, med tillatelse fra Norsk folkemuseum
To skisser fra skissebok MM T 138 (ikke tilgjengelig ennå)
Opplest brev fra Edvard Munch til Karen Bjølstad, datert 30.10.1904, MM N 880

Digitalt fortalt, Det store jordskjelvet den 23. oktober 1904. Med Edvard Munch i Horten av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

Bohemens død – Hans Jæger 1854–1910

Av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

Kunstkritikeren, forfatteren og vennen Jappe Nilssen var tilstede ved Hans Jægers dødsleie. Et par år etter Jappes død, skrev hans niese, Erna Holmboe Bang i 1933 en lengre artikkel i Dagbladet som hun kalte «Bohemens død», basert på onkelens erindiringer, og brev i hans eie. Mot slutten av artikkelen gjengir hun den lett bisarre og burleske historien fra Hans Jægers dødsleie.

Legene rådet Hans Jæger til å bli liggende på Ullevål sykehus etter den mislykkede kreftoperasjonen. Erna Holmboe Bang forteller: «Men han fandt på at han vilde "hjem" d.v.s. til et usselt hotellrum øverst oppe i Tostrupgården. Også her skulde han møte liten forståelse. Verten var rasende og sa, at hans eiendom ikke var til å dø i. Hans Jæger kunde imidlertid med kontrakten i hånden bevitne at værelset var leiet til den 1ste og at han hadde full rett til å dø i sitt eget kammers. Overfor et så slående argument måtte verten gi sig, så meget mer som der ikke var noen utsikt til at han vilde overleve den 1ste.

Ennu kan jeg huske den aften da min onkel, som dengang bodde hjemme hos oss, pr telefon blev kalt til hans dødsleie. Men først mange år senere fikk jeg høre hvorledes det hele var gått til. Det var en av de siste dager i måneden. Da han kom inn hadde fru Henrik Lund sittet med den sykes hode hvilende på sin hånd. Han lå med lukkede øine. Frem og tilbake i værelset raste en kvinne, som skrek at hun visste Jæger eide 600 kr. som lå i en kommode og som hun hadde lovlig rett til, og hvis hun ikke fikk dem på flekken vilde hun kaste sig bums ut gjennem vinduet. Hun vilde også ha alle hans manuskripter og brever. Utenfor på gangen vandret rastløst op og ned en forsoffen maler, som trodde å vite at den døende var i besittelse av en ½ flaske whisky eller iallefall en skvett på en flaske. Han vilde inn. Men blev hver gang vist døren. Sandelig kunde Hans Jæger ikke få dø i fred. Under hele dødskampen hørte man utålmodige skridt ute på gangen. Hans Jæger måtte også ha hørt dem, for da min onkel trådte in åpnet han øinene og sa fullt bevisst: – Farvel, kjære Jappe, takk for ditt vennskap!

Like etter sa fru Lund som trofast hadde sittet ved hans side – Nu døde Hans Jæger. I forvirringen som opstod, så maleren sitt snitt til å komme inn og snappe whiskyflasken til sig.

[...] Da min onkel senere fortalte Edvard Munch om dødsscenen gjorde det så heftig inntrykk på ham at han malte sitt ypperlige billede Bohemens død.»

Jappe Nilssen sendte i januar 1910 et brev til Edvard Munch, i dyp fortvilelse på egne vegne. I brevet forteller han også, med grovkornet realisme, om den dødsdømte Hans Jæger. Da Erna Holmboe Bang i 1946 redigerte og utga brevvekslingen mellom Jappe Nilssen og Edvard Munch, ble dette brevet utelatt.

Her er det nå, mer enn hundre år senere.

Digitalt fortalt, "Bohemens død" – Hans Jæger 1854–1910 av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

Edvard Munchs hus i Åsgårdstrand

Av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

Edvard Munch kom første gang til Åsgårdstrand sommeren 1885, da familien leide stedet Grønlien i Borre. I 1887 ferierte familien på Veierland, påfølgende sommer i Tønsberg, og sommeren 1889 leide de et sommerhus i Åsgårdstrand. I årene etter reiste Munch på egenhånd hver sommer tilbake til feriestedet ved fjorden. Han bodde på hotellet eller leide rom forskjellige steder i byen, fram til han i august 1898 kjøpte den lille fiskerhytta for 900 kroner. I årene fram til 1906 oppholdt han seg i lengre perioder i huset, og etter denne tid, mer sporadisk. Den lille hvitmalte byen med den myke kystlinjen og de lyse sommernettene, var svært viktig for Munchs kunsteriske utvikling. Mange motiver i Livsfrisen, ble unnfanget og utviklet her. Mange bilder ble utvilsomt malt her. I huset og haven fant han ro til å arbeide, og han fant hvile i vanskelige perioder.

Åsgårdstrand bidro som sagt til å forme Edvard Munch som kunster. Men for all ettertid har han tilsvarende gjenskapt den hvitmalte byen ved fjorden, og gitt den en plass i kunsthistorien, og i et slags kollektivt minne om et sted man kanskje ikke har besøkt, men som likevel er kjent, og som har vekket følelser, og helt andre minner.

I august 1944 kjøpte Åsgårdstrand kommune huset av Edvard Munchs dødsbo og 1 juni 1947 ble det åpnet som museum; hvilket betyr at det lille museet har eksistert i snart 65 år.
Her er lenker til tekster som omhandler temaet: MM N 319, MM N 1157, MM N 1195, MM N 1765

MUNCHS HUS, Edvard Munchsgate 25, 3155 Åsgårdstrand

Digitalt fortalt, Edvard Munchs hus i Åsgårdstrand av Lasse Jakobsen, Munchmuseet
Visit Horten, Munchs hus

Huset og stranden

Av Lasse Jakobsen, Munchmuseet

Se også denne om huset og stranden.

Edvard Munch og Henrik Ibsen på kunstutstilling

Av Åshild Haugsland, Munchmuseet

I 1895 stilte Edvard Munch ut en samling malerier hos Blomqvist i Kristiania. Da Henrik Ibsen kom for å se utstillingen, ble han vist rundt av maleren selv. Her forteller Munch hva som skjedde.

På dette tidspunkt hadde den 32 år gamle Munch bak seg en rekke utstillinger både i Norge og i utlandet – utstillinger som ofte hadde ført til debatt om kunstneren. Noen mente arbeidene til Munch vitnet om et kunstnerisk geni, andre så både motivvalg og utførelse som bevis for det motsatte. Også Blomqvist-utstillingen fikk mye oppmerksomhet. Malerier som Skrik, Madonna og Vampyr vakte stor oppsikt, og kritikerne var igjen delte i synet på Munchs malerier. Vittighetstbladene hadde gode dager:

Et Barn, som Sødsuppe spilder
paa Bordet og klisser det til,
kun lidet fra Munch sig skiller
i Tegning og Farvernes Spil.
(Korsaren 10.10.1895.)

Den mer seriøse Aftenposten skrev: «Hovedmassen av de hos Blomqvist for Tiden udstillede Arbeider kan deles i to Grupper, de uforstaaelige og de frastødende, mere eller mindre gemene» (04.10.1895).

Andre tok Munch i forsvar: «Hvor i Verden hans Billeder er blevne udstillede, har de spaltet Publikum i to, i Tilbederne og i dem, som kun har seet det skjæve og vrange; (...) lad dog hine faa tilbede i Fred; lad ikke strax en Latterbølge skylle over dem. Om nogle Aar vil kanhende den samme Bølge overskylle dem, som ikke saa Gudegnisten i Munchs Kunst» (Morgenbladet 16.10.1895). Artikkelen slutter med en henstilling til Nasjonalgalleriet om å kjøpe inn ett eller flere malerier av Munch.

I 1891 hadde Henrik Ibsen flyttet tilbake til Kristiania etter å ha bodd nesten 30 år i utlandet. Han var en høyt aktet og verdensberømt dikter. At Ibsen så utstillingen og viste så stor interesse for maleriene, var en stor ære og støtteerklæring for Munch. Munch beskriver gjentatte ganger i notatbøker og brev møtet mellom ham og Ibsen på Blomqvist-utstillingen.

Kilder: Lydspor i filmen er hentet fra Munchs etterlatte tekster (MM N 314). Bildematerialet er først og fremst Munchs tegninger, malerier og manuskriptsider. Videre vises to sider av trykkmanuskriptet til Når vi døde vågner (Det Kongelige Bibliotek, Collin 262, 4°, IV.4., her fra www.dokpro.uio.no).

Her er lenker til tekster som omhandler temaet: MM N 314

Digitalt fortalt, Edvard Munch og Henrik Ibsen på kunstutstilling av Åshild Haugsland, Munchmuseet

Edvard Munch og Henrik Ibsen på Grand

Av Åshild Haugsland, Munchmuseet

På 1890-tallet møttes den unge Munch (1863–1944) og den aldrende Ibsen (1828–1906) noen få ganger på Grand Hotel i Kristiania. Dette er historien om disse møtene, fortalt med Munchs egne ord.
Her er lenker til tekster som omhandler temaet: MM N 314, MM T 2774

Digitalt fortalt, Edvard Munch og Henrik Ibsen på Grand av Åshild Haugsland, Munchmuseet

«Det gule huset»

«Når vinterstolen nede ved horisonten skinte inn gjennom vinduet, flammet det i rødt og gult i værelset. De gule treveggene ble til ild og det brunrøde bordteppe til blod. Lyset og fargene skar som dolker og piler inn i min sjel og mitt legeme der blodet rullet sykt.»

Les teksten i MM N 667. Se også våre skoleoppgaver om «Det gule huset» for 5.–7. klasse.

Gunneruds hund, det «ædle» dyr på Ekely

Av Hilde Dybvik, Munchmuseet

Munch kjøpte gården Ekely på Nedre Ullern i 1916, som han eide til sin død i 1944. På Ekely hadde han flere hunder, som han var svært glad i. Men nabo Gunneruds hund hadde han lite til overs for.

Ifølge Munch utgjorde den en alvorlig trussel mot liv og helse, både for Munch selv og for andre – og det utviklet seg en hissig nabokrangel med beskyldninger, politianmeldelser og underskriftskampanjer – alt for å få hunden fjernet. Munch har skrevet godt over hundre sider notater om hunden, og han har tegnet en rekke karikerte skisser av den.

Digitalt fortalt, Det «ædle» dyr på Ekely av Hilde Dybvik, Munchmuseet.

Se også våre skoleoppgaver for 5.–7. klasse om skuespillet Det edle dyr, illustrert med noen av Munchs malerier og skisser av hunder.
Her er lenker til tekster som omhandler temaet: MM N 319, MM N 1157, MM N 1195, MM N 1765, MM T 2849