Edvard Munch og det franske språket

Henninge M. Solberg

«Jeg har vanskelig for å skrive, og spesielt på fransk,» skriver Edvard Munch i et udatert brevutkast. Det er ingen overdrivelse. Å gi seg i kast med Munchs franske tekster er en krevende oppgave – man må ha både tålmodighet og fantasi for å lese og forstå dem.

Det er særlig to grunner til at det er utfordrende å lese Munchs franske tekster. Først og fremst skyldes det at han sjelden tar hensyn til det franske skriftspråkets mange regler, og i tillegg bidrar den skjødesløse og vanskelig tydbare håndskriften hans til å komplisere lesningen ytterligere. I begynnelsen er det derfor mest av alt snakk om å forsøke å dechiffrere heller enn å lese tekstene. Men etter hvert som man tyder dem, øyner man en slags logikk bak Munchs løsninger, og man ser at det eksisterer noen holdepunkter det går an å støtte seg til under lesningen.

Munch studerte og oppholdt seg i Frankrike i flere perioder, første gang i 1885, da han var 22 år gammel. Han fikk gjennom sitt liv mange kontakter i Frankrike, og dermed fikk han også behov for å skrive brev på fransk. Det er derfor naturlig at de fleste franske tekstene han etterlot seg, er utkast til forretningsbrev, og eksemplene i denne artikkelen er hentet fra disse kladdene. For øvrig består materialet av notater og andre mindre tekster.

Karakteristiske trekk ved Munchs fransk

I Munchs dagbøker kan vi lese at han fikk noe franskundervisning som ung. Han må også ha lært noe av språket under sine opphold i Frankrike, men vi vet lite om hvordan han behersket språket muntlig. Som vi skal se, er det grunnlag for å tro at han snakket fransk noe bedre enn han skrev det. Men la oss først undersøke en typisk fransk setning fra Munchs hånd. Passasjen der han konstaterer at han har vanskelig for å skrive på fransk, som er å finne i brevutkastet MM N 3407, kan like gjerne som noen annen tjene som eksempel: «En cause de dificulte a escrire et surtout en Francais j’ai laisser quelques de més ami vous donner mes remerciements […]». Med litt velvilje kan dette oversettes slik: «Fordi jeg har vanskelig for å skrive, og spesielt på fransk, har jeg latt noen av vennene mine takke Dem på mine vegne […]». Her finner vi følgende karakteristiske feil:

• Feilstaving av stumme bokstaver
  Munch utelater, feilstaver eller legger til lyder som ikke uttales. I denne setningen skriver han eksempelvis «laisser» for «laissé» og «ami» for «amis».
• Manglende kongruens
  Det er sjelden samsvar i kjønn og tall i Munchs franske setninger. Feilene forekommer mellom alle ordklasser som samsvarsbøyes. I dette tilfellet bruker han for eksempel «més» [mes], som er flertall, til «ami», som er entall – som på norsk tilsvarer «mine venn».
• Manglende eller feilplasserte diakritiske tegn
  Munch utelater eller feilplasserer for eksempel aksenter og cédiller: Han skriver «dificulte» for «difficulté», «a» for «à», «Francais» for «français» og «més» for «mes».
• Feil ordform eller feil uttrykk
  Ofte forekommer ord og uttrykk som av forskjellige grunner ikke er helt korrekte. Her illustrert ved «En cause de», feil for «À cause de», og «escrire», feil for «écrire».
• Annen feilstaving
  I tillegg til ovennevnte punkter kommer diverse små stavefeil. I denne setningen skriver han for eksempel enkel konsonant der det skulle vært dobbel («dificulte» i stedet for «difficulté») og bruker stor bokstav der det skulle vært liten («Francais» i stedet for «français»).

Selv om feilene forekommer såpass hyppig at de stadig bremser lesningen – i denne korte setningen er det minst 10 større eller mindre feil – er det med litt fantasi stort sett alltid mulig å forstå hva Munch ønsker å uttrykke, om enn bare i grove trekk. Felles for flere av punktene over er nemlig at selv om den skriftlige gjengivelsen av ordet er feil, vil en høytlesning gi riktig ord. Som for Munchs norske tekster1 er det altså en tendens til ortofoni i de franske tekstene.

Ortofoni i Munchs fransk

En setning i brevutkastet MM N 2181 kan brukes som eksempel på dette, og viser også hvordan Munchs stavefeil av og til fører til at setningene blir tvetydige eller ufrivillig komiske. I denne teksten ber han brevmottakeren om å trykke og sende ham 100 trykk. Han skriver: «Apres le tirage veuilles m’envoyer les’ epreuves avec le conte» – han ber om å få tilsendt trykkene sammen med «le conte». «Conte» betyr fortelling, og gir derfor ikke mening i denne sammenhengen. Men ut fra konteksten kan vi anta at han mener «compte», altså regning, idet disse to ordene uttales likt på fransk.

Det denne feilen illustrerer, er at Munch staver på en måte som gjør det hensiktsmessig for leseren å tenke på hvordan man uttaler ordene, og forsøke å løsrive seg fra Munchs skriftlige gjengivelse av dem. Munchs fransk fremstår ofte som en transkripsjon av det han har hørt, og mange av de feilstavede ordene uttales tilnærmet riktig. En av de mest karakteristiske feilene han gjør, er jo nettopp at han feilstaver stumme bokstaver, som det franske språket har svært mange av. I tillegg til eksemplene over er typiske tilfeller: «pris» for «prix» (pris) (bl.a. MM N 3398, s. 1, MM N 3405, s. 1), «ches» for «chez» (hos) (bl.a. MM N 3398, s. 1, MM N 3401, s. 2) og «recever» for «recevez» (ta imot) (bl.a. MM N 3398, s. 2). En beslektet feil er at han blander bokstaver som kan uttales mer eller mindre likt, som for eksempel c og s. Man kan derfor si at det er en tendens til ortofoni – altså en lydrett gjengivelse av ordene – i Munchs franske tekster, selv om det på ingen måte er gjennomført eller konsekvent.

På bakgrunn av at Munch også gjør så mange andre feil, er det nærliggende å tro at de ortofoniske trekkene ikke skyldes et ønske om å følge en bestemt språkideologi, men heller manglende franskkunnskaper. Kanskje tyder denne tendensen på at Munchs muntlige fransk var noe bedre enn hans skriftlige beherskelse av språket. At han har et relativt variert og presist ordforråd, peker i samme retning.

Munchs håndskrift

Setningen fra brevutkastet MM N 2181 viser også hvordan Munchs slurvete håndskrift ytterligere kompliserer lesningen av tekstene, i den forstand at den gjør det vanskelig å fastslå en gang for alle hva som står skrevet. Ordet «conte» kan nemlig også leses som «coute», en feilstaving for «coût», altså pris, kostnad. Sannsynligvis har han ment «compte», men sikre kan vi ikke være. Denne usikkerheten er gjennomgående i alle tekstene, enten det er på ordnivå, som her, eller på bokstavnivå – man er stadig i tvil om en forventet bokstav faktisk er der, om den mangler, eller om det står en annen bokstav i dens sted. Men selv om tekstene ikke alltid er helt entydige, er det stort sett mulig å forstå hovedtrekkene i Munchs budskap – i MM N 2181 er det ikke tvil om at han vil ha utført en bestemt jobb og deretter få tilsendt regningen.

Påvirkning fra andre språk

Det finnes flere eksempler på mulig påvirkning fra norsk i materialet, det vil si overføring av en norsk uttrykksmåte eller språklig praksis på det franske språket. Et tilbakevendende eksempel finner vi i setninger der Munch takker brevmottakeren. På norsk sier vi «takk» og «å takke» der franskmenn bruker «merci» og «remercier». Verbet har altså en prefiks på fransk (re-), men ikke på norsk, og Munch utelater ved flere anledninger denne prefiksen: Han skriver «je vous merci» der det skulle stått «je vous remercie» (jeg takker Dem). Dog bruker Munch også «remercie» i noen av brevene. Dette kan tyde på at noen av feilene skyldes slurv, og ikke manglende språkkunnskaper, eller eventuelt at han på et tidspunkt har lært det korrekte uttrykket.

Et annet eksempel på mulig norskpåvirkning finner vi i MM N 3412, bl. 1v, der han skriver: «mon dieu comme les jours se chance». Setningen gir egentlig ikke mening, men hvis vi antar at han med «chance» mener «changent», altså «forandrer», hvilket er sannsynlig ut fra konteksten, ser det ut til at han vil si: «herregud, som dagene forandrer seg.» På fransk skal ikke verbet være refleksivt her, slik det skal på norsk – bruken av «se» er feil. Munch bruker altså den norske konstruksjonen også på fransk.

Andre eksempler er forekomstene av «Nowember» for «novembre» og «Juni» for «juin» (MM N 3406, s. 3), som også tyder på at han lar det norske språket påvirke det franske.

Imidlertid utgjør disse eksemplene bare sporadiske funn. Man kunne sett for seg at for eksempel ordstillingen ville vært mer norskpåvirket, men dette er det bare noen få forekomster av. Faktisk synes ordstillingen oftere å være påvirket av tysk. Setningene «Je n’a pas pense les tableaux vendre» (MM N 3405, s. 1) og «Pour mon art comprendre» (MM N 3405, s. 2) er eksempler på dette. En direkte oversettelse av disse setningene gir: «Jeg har ikke tenkt maleriene å selge» og «For min kunst å forstå». Her plasserer Munch altså verbet til slutt i setningen, slik man ville gjort på tysk, mens man både på norsk og fransk ville plassert det lenger til venstre. Det er ikke godt å peke på årsaken til denne mulige påvirkningen fra tysk, men det er kanskje ikke helt unaturlig at Munch lar vanene og reglene i de fremmedspråkene han skrev, smitte over på hverandre.

Pragmatisk fransk

Munch tar så å si ikke hensyn til språklige regler i de franske tekstene han har etterlatt seg. Han er svært lite konsekvent, og tankerekkene virker derfor tidvis tvetydige og uklare. På bakgrunn av dette er det lett å få inntrykk av at tekstene er forfattet av en ukonsentrert, skjødesløs og impulsiv avsender. Men jo mer man leser av Munchs franske korrespondanse, jo mer tegner det seg et bilde av en avsender som har det hensiktsmessige for øye, som først og fremst ser på brevene som et rent kommunikasjonsmiddel. De mange feilene til tross – den nødvendige informasjonen blir nesten uten unntak formidlet, og det må jo også ha vært det vesentlige for forretningsmannen Munch. Han har tilegnet seg så mye av det franske språk som han trenger til sitt bruk, og kan de nødvendige faguttrykkene. Og dermed vitner tekstene kanskje mest av alt om en pragmatisk holdning hos Munch – og ikke minst om mot til å gi seg i kast med noe han ikke helt behersker.