Edvard Munchs seiersgang: Dekorasjonsutkast i «halv» størrelse
Det gikk drøyt fem år fra Edvard Munch i mai 1909 lagde de første utkastene til dekorasjoner i Universitetets aula, til han i juli 1914 kunne fullføre oppgaven. I Dagbladet ble dette referert som «En seier for Munchs kunst. Universitetet gir endelig efter».1
En langvarig prosess med usikkert utfall hadde foregått i kulissene. Munchs støttespillere i både Norge og Tyskland bidro på mange måter til å få realisert utsmykkingen, og hans utkast til dekorasjonene i halvformat – som denne artikkelen omhandler – ser ut til å ha spilt en avgjørende rolle. Et tilbakeblikk på august 1911, da Universitetet la planene om aulautsmykkingen på is, er nødvendig for å belyse begivenhetene.
Til aulakonkurransens andre omgang, som kun Emanuel Vigeland og Edvard Munch var invitert til av Byggekomiteen, leverte Vigeland bildet Videnskabens Kamp mod Uvidenheden – også kalt Dragekjemperne –, utarbeidet i full størrelse for fondveggen, og Munch maleriet Historien, utført i full målestokk for ett av de to store sideveggfeltene. Begge leverte i tillegg utkast i full størrelse til de ti resterende feltene.2 Ingen av forslagene vant Byggekomiteens bifall, men Munch selv beskrev konkurransen som «et meget seierrikt nederlag» til sin tyske venn Gustav Schiefler (1857–1935) i slutten av august 1911.3 Det går klart frem av deres videre korrespondanse at Munch fortsatte å arbeide med dekorasjonene, til tross for at utsmykkingsplanene nå var lagt på is. Mens aulaens vegger ble kledd med dyre silketapeter i anledning feiringen av Universitetets 100-årsjubileum i september, arbeidet Munch med en ny versjon av Solen i full størrelse: den som i dag smykker den høyverdige salen.4 Munch fikk støtte i det videre arbeidet av en nydannet komité som samlet inn midler til anskaffelse av hans dekorasjoner, og skrev til Schiefler at flere mente bildene omsider ville komme på plass i aulaen.5
Innsamlingen, som tok til høsten 1911, hadde våren 1912 fått inn 15 000 kroner.6 Komiteen, som bestod av fremtredende personligheter i norsk offentlighet, anmodet i april dette året Universitetet om en ny opphenging av Munchs dekorasjoner i aulaen.7 Anmodningen ble i første omgang avslått, og et opprop med overskriften «Munchs festsalbilleder. Et offentlig opprop for å bevare dem. Universitetet avslaar at la dem utstille i festsalen» kom på trykk.8 Etter ny forespørsel fra komiteen ble bildene likevel utstilt. Aulaens dører åpnet for publikum 12. juni, og utstillingen var meget godt besøkt: En måned etter åpningen skal ni tusen mennesker ha sett Munchs konkurranseutkast.9
Lite ble skrevet i pressen om universitetsdekorasjonene etter sommeren 1912, og det er vanskelig å få oversikt over Munchs videre arbeid med dette svært usikre prosjektet. Hans korrespondanse med venner og forbundsfeller er så å si eneste kilde til informasjon frem til høsten 1913. Helt fra Munch ble offisielt anmodet om å delta i konkurransen i november 1909, holdt han sin tyske venn Eberhard Grisebach (1880–1945), filosof og professor ved Universitetet i Jena, underrettet om arbeidet. Det var også til ham Munch omtalte en serie aulautkast i halvt format som han arbeidet med, i et brev poststemplet Kristiania 15. november 1912 (I privat eie, PN 116). Etter en beskrivelse av atelieret i Hvitsten, bygget for arbeidet med dekorasjonene, skrev Munch: «Ich arbeite täglich darauf – vorläufig in Hälfte Grösse.» Denne serien bestod av elleve malerier, en slags «mini-aula», og ble i november 1913 vist på Herbstausstellung i Berlin (M 964, M 965, M 966, M 649, M 650, M 651, M 652, M 653, M 654, M 655, M 656).
Brevet til Grisebach og Herbstausstellung i Berlin har vært utgangspunkt for datering av disse elleve bildene til 1912–13. Munch skriver at de er i halvformat, men det er en noe upresis formulering. Det kan heller sies at de er mindre versjoner av aulamotivene, men dog monumentale: Høyden varierer, og utgjør i grove trekk cirka halvparten av de ferdige aulamalerienes. I Herbstausstellungs katalog og i avisene beskrives formatet som en fjerdedel av originalstørrelse. Med dette menes flatemessige proporsjoner i forhold til dekorasjonene i aulaen. Den varierende høyden og bredden virker ved første blikk noe vilkårlig, men viser seg ved nærmere studium å ikke være helt tilfeldig: Munch tilpasset sidefeltenes høyde til hovedbildene de skulle flankere. Historien (M 966) har, med få centimeters forskjell, samme høyde som Nye stråler (M 656) og Kjemi (M 655); Alma Mater (M 965) er like høy som Høstende kvinner (M 654) og Kilden (M 652); mens Solen (M 964) utgjør et unntak og er omtrent en halv meter høyere enn Såmannen (M 649), Stifinneren (M 650), Kvinner vendt mot solen (M 651) og Menn vendt mot solen (M 653). Bildenes teknikk har flere fellestrekk. Med et par unntak (Kjemi og Nye stråler) er alle utført på meget grovt, grundert linlerret. Penselstrøkene er tykke og djerve, fargen er dekkende, med pastose strøk innimellom. Den dekkende fargen er kombinert med svært fortynnet maling som renner nedover lerretet. Grunderingen er synlig mellom penselstrøkene, og brukes bevisst som en del av komposisjonen. Motivene er abstrahert i større grad enn på konkurranseutkastene fra 1911, og de sterke, livlige fargene gir frisen en inntagende og frisk, dekorativ effekt.
Det kan virke som om Munch til å begynne med ikke hadde noen intensjon om å lage en helhetlig dekorasjonsserie, men at planen vokste frem under arbeidet. Denne antagelsen baserer seg på at Historien er 605 cm bred, mens Alma Mater er 710 cm, i tillegg til at de smale feltene har varierende bredde. Målforskjellene kan også tyde på at serien ble til over tid, kanskje i grupper konsentrert rundt de tre hovedbildene Solen, Historien og Alma Mater. Motivene i serien er de samme som i den endelige utsmykkingen, bortsett fra de skråstilte sidefeltene til Solen – Såmannen og Stifinneren – som var brukt på de opprinnelige konkurranseutkastene fra august 1911, men forandret i de endelige dekorasjonene til Våknende menn i lysflommen og Genier i lysflommen.
Den tyske kunsthistorikeren og Munch-samleren Curt Glaser (1879–1943), direktør ved Königliches Kupferstichkabinett zu Berlin, sørget i anledning Herbstausstellung i 1913 personlig for å få målt hovedsalen i Berliner Secession, der Munchs aula-utkast skulle vises. Han sendte Munch en liten tegning av salen og dens skråvegger i hjørnene (ill….), og oppfordret ham i samme brev (og flere som fulgte) til å sende dekorasjonene i full størrelse: Glaser var redd for at de mindre versjonene ikke ville gjøre sterkt nok inntrykk, og han skriver at i Berlin er det bedre å ha med for mye enn for lite.10
Herbstausstellung i 1913 dokumenteres i flere billedkilder. De viser hvilke sidemotiver som flankerte hvert av de tre hovedbildene, og hvordan bildene var hengt. To fotografier viser veggen med Solen, Såmannen og Stifinneren. De to sistnevnte henger på hjørnets skråvegger til venstre og til høyre for Sol-veggen, og to døråpninger skiller hovedmotivet fra sidebildene. Et avisutklipp gjengir fotografi av den elleve meter lange veggen til venstre for Solen, med Nye Stråler, Historien og Kjemi.11 I Kunst og Kultur 1913/14 er et annet fotografi gjengitt, som viser veggen til høyre for Solen, med Kilden, Alma Mater og Høstende kvinner, samt Menn vendt mot solen på skråveggen. Kvinner vendt mot solen er det eneste bildet tilhørende frisen som ikke er dokumentert i noen av disse kildene, men det er naturlig å tro at det ble vist i hjørnet motsatt Såmannen. Bildene var hengt ganske tett, i brede, hvite rammer som kompenserte for høydeforskjellene.
I 1903 flyttet Berliner Secession – der høstustillingene ble vist – til fornemme lokaler på Kurfürstendamm, og kataloger fra perioden 1906–1913 i Munchmuseets bibliotek inneholder en plantegning av hovedsalen, der døråpningene ikke stemmer overens med Glasers skisse. Kun to dører, plassert litt på skrå overfor hverandre, er markert i katalogene. De to fotografiene som viser Solen og dens sidebilder, bekrefter en del av Glasers opptegnede grunnplan. Dette tyder på at dørplasseringen må ha blitt endret i forhold til katalogenes plantegning.
Herbstausstellungs katalog fra 1913 oppgir at Munch hadde tolv bilder i utstillingen, mens serien – som i aulaen – består av elleve malerier. Kat. 128 oppgis å være «Utkast til veggdekorasjoner i en Universitets Aula (1/4 av originalstørrelse)», mens kat. 129–139 er titlene på seriens elleve bilder som var vist på tre av salens vegger. Kat. 128 må ha hengt på salens fjerde vegg, som også hadde to døråpninger, iflg. Glasers skisse. Det er uvisst hvilket bilde dette var. Glaser, som hadde oppfordret Munch til å sende de store dekorasjonene, skriver i et brev at han har hørt at Munch hadde bestemt seg for å sende minst ett av de store utkastene, og at han håpet at det ville bli Alma Mater.12 På grunn av den fjerde veggens størrelse er det vanskelig å forestille seg at et av de store utkastene ble vist her: To eksisterende versjoner av Solen (M 963) er nesten åtte meter brede, og både Forskerne/Alma Mater (M 1091) og Historien måler mer enn elleve meter i bredden, mens det bare er seks løpemeter mellom veggens to dører. Bare med én eller begge døråpningene dekket til kunne man hatt tilstrekkelig plass til et av de store utkastene. Kvinner vendt mot solen og Menn vendt mot solen var altså stilt ut på de skråstilte veggfeltene i hjørnene tilstøtende denne veggen. Solen hadde naturligvis passet best mellom disse to sidemotivene, med kvinnene og mennene som strekker sine armer mot dens lysstråler.13
Maleriene i Secessionens hovedsal ble beskrevet med store ord i mange tyske aviser. Munch ble, sammen med Picasso, omtalt som «leder av den siste utviklingen», og kun disse to hadde fått tildelt egne saler. Interessen Berlin-utstillingen vakte i tysk presse gav gjenklang i Norge. Etter en lang pause kom flere artikler om aulamaleriene på trykk i norske aviser. Januar-utgaven av Tidens Tegn refererte fra det tyske Kunst und Künstler, der Munchs utkast til utsmykkingen betegnes som utstillingens midtpunkt.14 Også Curt Glasers utførlige og begeistrede artikkel – med illustrasjoner av både konkurranseutkastene som var stilt ut i aulaen i august 1911, serien i halvformat samt versjonen av Solen malt høsten 1911 – ble referert i en anonym norsk avis.15 Glaser skrev bl.a. at «Disse Munchs malerier gir Berlins Herbstausstellung dens eksistensberettigelse».16 På nyåret ble bildene sendt fra Berlin til Frankfurt, og vist i Frankfurter Kunstverein i januar 1914. Norsk presse refererte Munchs suksess i Tyskland som en seier: «Edvard Munchs billeder til universitetets festsal gaar for tiden sin seiersgang i Tyskland. Fremragende kunstskjønnere er enige om, at det universitet, som faar disse dekorationer, kan være sikker på varig ry.»17
Eberhard Grisebach så utstillingen i Berlin julen 1913, og fant maleriene guddommelige. Han skriver til Munch i januar 1914 at så store, rike og vakre dekorasjoner har han aldri sett før i sitt liv, og han lurer på om Munch kan vise dem i Jena straks eller til sommeren; om det hadde vært mulig å kjøpe et utkast til Solen, eller å få Munch til å lage et annet utkast for Universitetet i Jena. Grisebach ber om et raskt og enkelt svar per telegram: «Ja» eller «Nei».18 Saken kom norsk presse for øre, og Dagbladet drøfter i en artikkel 23. februar muligheten for at Munchs dekorasjoner vil ende opp i Jena: «Og nu skal Munchs festsalbilleder utstilles i selve festsalen ved Jenas høit ansete universitet. Indflydelsesrike kræfter skal ha sat sig i bevægelse for at indkjøpe billederne, saa det merkelige verk tilslut havner der. Nogen værdigere plads kunne billederne ikke få.» Artikkelen hevder videre at konkurransehistorien er et sørgelig bevis på lav kunstnerisk kultur ved landets høyeste dannelsesanstalt, og avslutter med: «Det er slet ikke usandsynlig at hans hovedverk tilslut havner i et tysk universitets festsal. Da vil Norge for alvor ha overlatt tyskerne sin største maler.»19 En annen artikkel i samme avis avslører at Studentersamfundet, som er i ferd med å skaffe seg nye lokaler, har tanker om å erverve dekorasjonene til sin nye forsamlingssal.20 Flere andre artikler gjengir uttalelser av rektor Bredo Munthe af Morgenstierne (1851–1930) om Universitetets planer for utlysning av ny konkurranse, og noen refererer til støttekomiteens pengeinnsamling. Saken rundt aulautsmykkingen ser ut til å ha vært en av de viktigste kulturelle nyhetene i denne perioden.
Munch uttalte til Verdens Gang 29. april 1914 at han ikke orket å arrangere en ny prøveopphenging i aulaen – det ville være som å gå opp til eksamen nok en gang. Samtidig fortalte han at dekorasjonene som ble vist i Berlin og Frankfurt ville bli utstilt i Kristiania, i Tivoli festivitetslokale i begynnelsen av mai. Da utstillingen åpnet den 9. mai, var Universitetets professorer tilstede. For å få fortgang i pengeinnsamlingen sendte Støttekomiteen dagen etter åpningen en henstilling til Universitetet om snarest mulig å ta endelig standpunkt til dekorasjonene.21
Utstillingen i Tivoli festivitetslokale fikk stor oppmerksomhet og positiv omtale i pressen, og aulautsmykkingens videre skjebne ble diskutert med fornyet styrke. Serien i halv-format spilte en viktig rolle for å snu opinionen, og i begynnelsen av juni gikk Universitetet med på å la Munch dekorere aulaen. Utsmykkingen ble betalt av midlene som var innsamlet av støttekomiteen.
Munchs støttespillere i Norge, med Nasjonalgalleriets direktør Jens Thiis i spissen, arbeidet iherdig for at Munch skulle gjennomføre utsmykkingen. Det er åpenbart at uten denne utrettelige støtten hadde Munch neppe giddet å fortsette med arbeidet på dette usikre prosjektet i så lang tid. Støttekomiteen begynte å samle inn penger for å kjøpe dekorasjonene kort etter konkurransens mislykkede andre omgang i august 1911. Komiteen trykket opprop for å bevare Munchs dekorasjoner, og anmodet Universitetet om ny opphenging i aulaen. Bildene kom på plass i juni 1912, men det ble stille rundt utsmykkingssaken like etter. Munch tok fatt på arbeidet med serien i halvformat ut på høsten. Herbstausstellung i Berlin året etter ble en suksess for Munch i Tyskland, noe utallige begeistrede omtaler vitner om. Interessen for hans kunst nådde et høydepunkt i årene 1913–14. Flere artikler i tyske kunsttidskrifter gir en anerkjennende, mer dyptgående analyse av dekorasjonene, som i januar 1914 ble sendt videre på utstilling til Frankfurt am Main. Den tyske responsen på utstillingene i Tyskland blåste nytt liv i utsmykkingsdebatten i Norge, og var i så måte et svært viktig bidrag til et positivt utfall i saken. Til slutt må man nevne at Munchs tyske venner og støttespillere bør få en stor del av æren: Gustav Schiefler, som gav Munch praktiske råd og hjelp, oppmuntring og forståelse, og Eberhard Grisebach, som med sin interesse for dekorasjonene vekket engstelse i Norge for at man kanskje gikk glipp av noe verdifullt. Ikke minst hjalp Curt Glaser, både praktisk med selve Berlin-utstillingen og gjennom sin henrykte artikkel over bildene.
Noter
1 Dagbladet 3. juni 1914.
2 Mens Munch utførte alle sine utkast i olje på lerret, malte Vigeland Dragekjemperne «al fresco» direkte på fondveggen, og resterende veggfelter på kartong. Takk til Kjartan Hauglid ved Emmanuel Vigeland-museet for denne opplysningen.
3 Postkort til Gustav Schiefler 29. august 1911 (Staats- und Universitätsbibliothek Hamburg, PN 557): «… Die Universitetsdekorationen wurde ein sehr siegerreiche Niederlage. …».
4 Et fotografi av Munch malende på denne versjonen av Solen var vedlagt brev til Schiefler datert 16. november 1911 (Staats- und Universitätsbibliothek Hamburg, PN 559).
5 Brev til Gustav Schiefler 1. november 1911.
6 Aftenposten 6. mai 1911.
7 Komiteen var privat og bestod av Johan Anker (formann), advokat Fr. Stang-Lund, professor Olaf Broch, Vilhelm Krag, statsråd Fredrik Stang og Jens Thiis. Sistnevnte holdt seg av taktiske årsaker i bakgrunnen (se Otto Lous Mohr: Edvard Munchs auladekorasjoner, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1960).
8 Tidens Tegn 23. april 1912. Oppropet var undertegnet av fru Andrea Butenschön, fru utenriksminister Irgens, ingeniør Johan Anker, professor Olaf Broch, professor dr. Harry Fett, skipsreder Joachim Grieg (Bergen), konsul Axel Heiberg, statsråd N. Ihlen, skipsreder A.F. Klaveness, Vilhelm Krag, høyesterettsadvokat Fr. Stang-Lund, fabrikkeier Rasmus Meyer (Bergen), skipsreder Johan Ludwig Mowinckel (Bergen), forlagsbokhandler W. Nygaard, direktør Halfdan Roede, Olaf Schou, statsråd Fr. Stang, redaktør O. Thommessen, redaktør Nils Vogt, og Erik Werenskiold.
9 Dagsposten 10. juli 1912 opplyser om 9000 besøkende «rundt disse dager».
10 Brev fra Curt Glaser til Munch 7. september 1913.
11 Ukjent tysk avis, udatert: «’Aus der Herbstausstellung 1913’. Entwürfe für ein Wandgemälde in der Universität zu Christiania von Edvard Munch.» Munchmuseets bibliotek.
12 Brev fra Curt Glaser til Munch 14. oktober 1913.
13 Man kan også spekulere i om Solen (M 963) – vist under konkurransen i august 1911 – var med her, spent opp på en blindramme som var mindre enn selve lerretet, tilpasset det seks meter bredde veggfeltet.
14 Tidens Tegn 29. januar 1914.
15 Avisutklipp i Munchmuseets bibliotek, udatert.
16 Curt Glaser: «Die Berliner Herbstausstellung», Die Kunst, Monatshefte für freie und andgewandte Kunst, no. 29, München 1914.
17 Dagbladet 7. februar 1914.
18 Brev fra Eberhard Grisebach til Munch 20. januar 1914.
19 Dagbladet 23. februar 1914.
20 Dagbladet 13. februar 1914.
21 Verdens Gang 10. mai 1914.
