Munchmuseet, MM K 1170
MM K 1170, Munchmuseet. Ikke datert. Brev fra Jens Thiis.
Forklaring av tegn og farger i visningen
NB: Kombinasjoner av virkemidlene forekommer!
Munchs skrevne tekst
overstrøket tekst
Munchs skrevne tekst
Munchs skrevne tekst
tekst skrevet av andre enn EM selv
store strykninger gjort med strek, kryss el.l.
fet tekst er trykt tekst
{overskrevet tekst}
\tilføyd tekst i linjen/
tilføyd tekst over linjen
tilføyd tekst under linjen
lakune/uleselig tekst merkes med ...
‹uklar/vanskelig leselig tekst›
endring av rekkefølgen på ord
Billederne forhåbentlig2 bliver1 god
13. juni 36
Kjære Edvard Munch
Du må ha takk for ditt brev og for den vakkre penneskisse til
«Alma Mater»-komposisjonen. Jeg skal la den opklæbe og indram-
me, indføie den i mitt Munch-galleri. I årenes løp har jeg jo fått
av disse \dig/ adskillige grafiske blad, både tidlige raderinger fra Berliner-
tiden. Disse har jeg nu latt indramme, og de som jeg ikke har valgt
ut for mitt «Studio» og mitt soveværelse, har jeg samlet ophængt i
trappen, hvor jeg har en stor og godt belyst veggflate.
Det var i denne «Munch-trappen» at \jeg/ gled på de glatte trinnene
– nu har jeg fåt linoleumsbelægg, så det er meget tryggere – idet mine
gamle glatte tøfler mistet en hel, så jeg rutschet fra 5te trin ned
mot avsatsen og der knakk det så jeg hørte det. Det var akku-
rat under «Damen med broschen», jeg gled, og så havnet jeg rett
under «Die Sünde», som stirret på mig med sine grønne
øine. Der lå jeg.
Er det ikke en slags skjebne og symbolik i det hele? Jeg hadde
hatt et vældig arbeide, dag og natt, med Munch-boken og var så
utslitt som jeg sjelden har vært i mitt liv. Men så hadde jeg også
fått megen anerkjennelse for boken. Du var jo fornøidd og jeg
hadde hatt en meget «god presse» herhjemme og i Sverige, kun
ikke i Danmark (Helge Rodes sursøte artikkel i «Berlingske» og
noet lunkent noet av dekorasjonsmaler Pontoppidan i «Politiken»)
2
Men selv til «New-York Times» hadde boken funnet vei og var
blitt anmeldt i en stor og strålende artikkel som forlaget sendte
mig. Så syntes vel skjæbnen eller Gud, hvad du vil, at nu
hadde jeg foreløbig hatt medgang nok, nu kunde jeg ha godt av
et lite knekk og lot mig rutsche. Ganske vist kunde det ha
gått meget værre, kunde ha … knekket ryggen eller nakken
på de skarpe eketræskantene \i trappen/. Men se, det var ikke netop
skjæbnens mening, men at jeg skulde ha en alvorlig påmindelse,
på det at jeg ikke skulde være for overmodig. Og så lot den
mig rutsche fra den ædle madonnalignende Mudocci ned til
den rødhårede «Synden» med de grønne øine. Og der lå jeg som
vel skjæbnen syntes jeg hadde fortjent. Og det kan jeg på en
måte være enig i efter mitt lange syn nokså syndefulde liv.
Men jeg tok situasjonen med et visst galgenhumør, som jeg har
visst å kunne bevare. Det første jeg sa – husker jeg – var:
«Ja, nu har jeg knekket høire ben også, så blir vel det også
et par centimeter kortere, så jeg kan gjøre mig håp om å gå
i graven med likelange ben!»
Ak ja, kjære ven, det har vært en langvarig historie og det
har gått umåtelig langsomt med bedringen, efter seks måneder
er jeg fremdeles \en/ beklagelig invalid. Men jeg kan da nu med
stort besvær og smerte kravle ind og ut av en bil, så jeg kan
3
få noen lyse glimt av naturen og av livet. Fortiden har
vi besøk av vor sønn Helge som er kommet herned fra Trond-
hjem med sin familje i egen bil. Hans søte frue, som er
svensk og utdannet massøse, behandler hver morgen mine skrø-
pelige to undersåter, noet som jeg sætter mitt håp til. Og de to
søte småpikene Aina og Tone, som er henholdsvis 10 og 6 år,
(de har en tredje Sunniva som er 2 år og som er blitt igjen tros
Nordenfjelds hos sin kjære pike Bella og hendes forældre på
Rissa). Disse små og pludrende væsener, som \snakker/ …
ganske «trodhjæmsk», og som er mig og Ragna usigelig hen-
givne, er oss gamle til den største opmuntring. De er umåte-
lig gla i å bade, og derfor har vi i de sisste dagene tatt ut i
bilen til de forskjellige badestedene med alt det farverike
muntre liv og nakne mennesker, noet som virker sterkt
opmuntrende også for mig. For det vil jeg si, som en følge
av mitt uheld, mitt lange sykeleie og min ensomhet, ett har
det lært mig – å elske livet med en intensitet som aldri før.
Det begyndte oppe på Høsbjør, hvor jeg var i fjorten dager
sammen med min søte pleierske søster Else, som du jo også
kjenner, og hvor vi førte en slaraffen-tilværelse i den skjøn-
neste natur og det største velvære, nesten altid i sol og godvær.
Det var der deroppe at jeg under hendes strenge og fordrings-
fulde instruksjon lærte å gå igjen, selvfølgelig på krykker.
Watteau og Boucher, Chardin og Fragonard.
Man kunde si, at de trængte hver sin genre, så forskjel-
lige som de er.
4.
De sisste dagene opnådde jeg å kunne gå hele 30 minutter frem
30 tilbake over jorder og \små/ bakker. Men efter at søster Else
forlot mig og overtok sin nye post ved Drammens sykehus, faldt
jeg tilbake igjen i inerti og mangel på øvelse, selv om jeg nu
har kastet krykkene og går med to stokker. Enkelte dager
har jeg dog gått fra Tostrups gate og ned til sporvognsbenken på
Drammensveien ved Nobels gate. Men det leter på med smerte
for hvert skritt og sørgelig langsomt – hovne ben, men det gir sig
… \jo/ i nattens løp, så benet er slett ikke værst når det om mor-
genen skal ha sin massasje. – Men nu nok om mig og mitt
elendige ben!
A propos søster Else, som var længe hos mig, først herhjemme
og siden på Høsbjør, og som jeg lærte godt å kjenne og blev meget
glad i, så sendte hun dig visst en hilsen deroppe fra. Hun
hadde visst håpet å få en liten hilsen igjen. Mens hun var
her, læste hun Munch-boken, og den ekspedisjon jeg sendte hende
ut på til Ekely, regner hun for et en av sitt livs store oplevelser.
Hun Du hadde tatt så venlig imot de to unge piker (hun er
ikke mere end 30 år, skjønt hun ser eldre ut i ansiktet). Hun er
meget begeistret for dig personlig og for visse sider av din kunst,
men du hadde sett mere på hendes rødhårede kusine, sa hun,
end på hende. Hun har ikke meget av det … man kalder
kunstforstand i almindelig betydning og ingen øvelse i se og
bedømme kunst – Renoirs og Degas «tykke piker» som hun
har sett hos mig, synes hun er det styggeste hun vet, hun har
5
selv en slank og muskuløs kropp og er \veldig/ sterk som pleierske,
har mange ganger sammen med en utmerket chauffør, som jeg
har, båret mig ned og op igjen trappene fra 3. etage, når jeg
skulde på klinikken til Asbj. Nilssen. Men en gang har
jeg vært i Nasjonalgalleriet og op i 2.etage under hendes hjelp
og ledsagelse, jeg hadde lovet hende det. En svær tørn forresten i
de fæle trappene, jeg måtte ligge et par dager efterpå. Jeg viste
hende da de forskjellige salene og orienterte hende litt. Den norske
impressionisme interesserte hende ikke synderlig, nok Karsten
og Thv. Erichsen, men absolutt ikke Henrik Lund, og hun syntes at
hans store sommerlandskap … med figurer fra Skåtøy var «det
styggeste i hele galleriet». [Dette blir selvfølgelig mellem oss, at
jeg har fortalt dig det.] Det er selvfølgelig et uutviklet kunn
standpunkt, men jeg hørte på hende som «folkets røst» og hun
er meget selvstændig og åpenhjertet. «Men hvad liker De da?»
spurte jeg. «Munch – ikke «Bademanden» det forstår jeg mig
ikke på. Men «Madonna», den elskende kvinne, det er det
skjønneste billede jeg har sett i mitt liv og jeg kommer aldri til
å glemme det», var hendes svar. Jeg hadde lyst til å gi hende
en liten klapp på kindet. Men det gjør man jo ikke i N.Gall.
og navnlig ikke i sin kones nærvær, vi var sammen der med Lan-
gaard som ledsager. – Jeg beretter denne lille episode, fordi jeg
kunde tenke mig at den vil glæde dig og som et bevis på, at din
kunst begynner å trenge igjennem til forståelse «i folkedypet».
6
Hendes navn er Else Aschim, er fra Modum, \fortiden/ Røde Kors-søster ved
Drammens sykehus, i fald du gidder å sende hende en hilsen.
– Men nu fra alle disse personlige og private ting som jeg
har opholdt dig altfor længe med, til det som er uendelig vik-
tigere, din tanke om å gjenopta «Alma Mater» til helt ny
omarbeidelse.
Jeg synes at din skisse er helt fortryllende og at den som
komposisjon tegner til å kunne bli et i seg selv harmonisk verk,
rikelig fyldt og avballanceret (med undtagelse av furu-stammen
tilhøire, som vil virke helt fragmentarisk). Jeg ser også med
glæde at du gjenoptar det det ypperlige komposisjons-element
med de bøiete gule gutteryggene fra dit første billede, som mest
tydelig gir uttrykk for ideen «Forskerne» \og/ som ikke er i samme
grad klarlagt i det nuværende Aula-billede. Men jeg tror at dette
komposisjonsmotiv er helt organisk bundet til din oprindelige
idé, badelivet og strandlinjen med havets opskyllinger og
overraskelser i sandstranden. Overflyttet i et indlandsaktig
landskap mister den sitt ophav og sin oprindelige mening.
Der var i det oprindelige billede «Forskerne» ypperlige momenter,
som tildels er gått tapt i den koloristisk rikere omarbeidelse.
Jeg husker at en så god og klok maler som Harriet Backer i den
tid var særlig begeistret for det første Alma-Mater-billede og endog
satte det over «Historien», hvad jeg nu ikke kunde være enig
med hende i. Hun så på \det/ mest som den naturalistiske kolorist
hun var. Jeg som var øvet i betraktningen av gammel, kom-
7
posisjonel kunst med fast plassering og streng linjeføring,
som netop i de år fikk øinene åpnet for Raffaels og Pous-
sins dekorative storhet, kunde ikke og kan fremdeles ikke
annet end sætte «Historien» høiest … som det største som er skapt
ikke alene i norsk, men overhodet i moderne dekorativ kunst.
Å fylde et tolv meter langt lærred med to figurer, en træstam-
me og noen skjærgårdsknauser og samle det til en klingende
koloristisk enhet i sommerkveldens sene halvlys, det er for
mig noet av et under. «Historien» er det største du har skapt,
og efter dette må alt annet i denne sal rette sig. Det gjelder
bl.a. horizont og høi himmel.
Jeg kan nok forstå, at du med Alma-Mater-billedet \har/ villet
skape en motsetning, figurrik og særlig koloristisk rikere og
fyldigere. Men motsetningen mellem de to vegger, som sees
samtidig, … må ikke være så stor, at de falder fra hverandre.
Der må være noet av den gjenklang som som er all dekora-
tiv kunst grundlæggende princip.
Derfor synes jeg at du skulde betænke dig på å forlate
strandlinjen og fremfor alt ikke høine horizonten. Det kan
ikke gjøre annet end å bringe uro i rummet.
Strandlinjen – «Munchs strandlinje» – denne din skjønne
opfindelse fra Aasgårdstrand med sin særegne rytmikk, hvorfor
skal ikke den ha en blivende plass i ditt hovedverk «Aulaen»?
8
Og du må ikke i dine nye overveielser over Alma-Mater-billedet
bare ha det for øie. Du må tænke på helheten, på forholdet
til «Historien» og hele rumvirkningen i dens sammenheng. Vi
er en nasjon som vender ut mot sjø og hav, det er iallfald den del
av norsk natur som du kjenner besst fra ungdomsårene og
fremover. Der skal være en luftning av hav og salt luft over
Aulaen og den skal strømme fra begge vegger!
Jeg imøteser med glæde din nye tanke med «Alma-Mater» i
indlands-landskap f.eks. fra Mjøsbygdene, jeg elsker den
natur. Reis op til Høsjør, når turisttrafikken er forbi og du
kan være alene der, men da \mens/ høsten \endnu/ står i sin prakt, før
løvet falder: Det må være vidunderlig. Men la dig ikke for-
føre av … nye ideer med hensyn til «Aulaen». Bevar dens har-
moni, eller styrk den, hviss du kan, muligens ved ditt første
billede i omarbeidet skikkelse. Men tenk først og fremst på
samstemmigheten. – Dette er mitt råd og du tar det sikkert ikke
ilde op. Jeg er en erfaren mand i kunstspørsmål og jeg har i
et langt liv under arbeide med kunst lært meget av verdens
største kunstnere. Min domm svæver for så vidt ikke \i/ luften.
– Men hvad sier du om det som skjer i Tyskland? For-
færder det dig ikke? Har Goethes, Schillers, Lessings og
Kants store gjerning for å skape et begrep om den skjønne
9
menneskelighet vært ganske forgjeves overfor dette barbarfolk,
som når det kommer i oprør hengir sig til de sletteste urinstinkter.
Dyre-etten «menneske» synker efter milijoner års utvikling …
ned under sitt oprindelige utgangspunkt, fordi de \disse mennesker/ opfører
sig som gorillaer, men samtidig legger sin \særlig/ menneskelige ondskap
og h … hevngjerrighet til.
Selvfølgelig tar jeg \i/ betraktning et overvundet folks despera-
sjon og … ulykkelige stilling, og jeg har ingen personlig avsky
for Hitler, jeg tror nærmest at han er en ideel natur som har villet
noet godt for sitt folk. Men han og de andre er jo blitt gale,
er bl blitt farlige bestier som raser. Kan \ … / forsvare man da
forsvare dem? Jeg ikke. De har med sin sindsvake jødefor-
følgelse utryddet omtrent alt hvad der fandtes av høiere
intelligens i Tyskland, videnskapsmend, forfattere, kunstnere,
musikere, skuespillere og pressens første mænd. Vel, de var
jøder, men de representerte Tysklands høieste åndelige
intelligens, og hvad skal de bygge sitt «nye rike» op på
med sine «ariske» undermålere og den defekte tilstand som
de har satt sig i. Selvfølgelig kan \der/ også av det «ariske» folke-
dyp efterhånden dukke op brukbare mennesker i kunst
og videnskap, men det tyrrani som de nu lever under, må
forkrøble dem. Og imidlertid må «riket» undvære jødenes
store teknik og kundskap. Jeg tænker bare på hospitalene
10
med alle de jødiske leger som er fordrevet, hvordan står det
til der? Og ved universitetene og museene, hvor jødene var
omtrent de eneste som forstod \sig på/ av kunst.
Jeg kan si om mig selv at jeg fra ungdommen av hadde
ganske mange venner … i Tyskland, men på få undtagelser
nær, Jaro Springer og von Loga, var de jøder. Og min kjæreste
tyske ven i Berlin var det elskelige menneske som heter
Adolf Goldschmidt, som endnu lever, hvis ikke Goebbels
har funnet det nødvendig å henrette ham.
Hunner-regimenter regjerer i Goethes og Kants gamle
Tyskland. Friedrich II, «filosoffen på tronen» begyndte
dermed, traktatbryter, troløs og politisk kjeltring som
han var. Slik har Tysland siden fortsatt ind i ver-
denskrigen og fortsætter den dag idag. Det er en nasjon
som aldri har gjort annet end uro i Europa og som
det var nødvendig å temme. Nu vrinsker den under
tøilene og dyret er helt desperat. Hvad tenker dette
barbarsamfund fra Attilas tid på med sin fremtid?
Ikke engang Luther har kunnet sivilisere dem, den grobian
han var. – Men nok nu. Godnatt.
Din hengivne
Jens Thiis
