Edvard Munchs fødselsdag

Åshild Haugsland og Hilde Bøe

En iskald førjulsdag i 1863 kom det en liten gutt til verden på gården Engelaug på Løten. Foreldrene var den 46 år gamle militærlegen Christian Munch og hans tjue år yngre hustru Laura (født Bjølstad). Gutten fikk navn etter sin bestefar, stiftsprosten Edvard Munch (1780–1847).

Christian og Laura hadde fått sitt første barn, Sophie, året før, og den lille familien bodde til leie hos ekteparet Anton og Ingeborg Thingstad på Engelaug. Hit var også Lauras yngre søster, Karen, kommet om høsten for å hjelpe og avlaste sin sykelige søster og hennes familie. «Jeg husker vel godt den Dag paa Engelhaug, hvilken Glæde det var, jeg husker ogsaa godt hvorledes Du saa ud; – da Christiane bar Dig omkring i lyserød kjole. –» skriver tante Karen i et bursdagsbrev til Edvard nesten 30 år senere (Familiebrevene nr. 131). Det er mulig at tiden har farget tante Karens minne litt mer lyserødt her enn virkeligheten ga grunn for. Nyfødte Edvard var nemlig så svakelig at han ble hjemmedøpt kort tid etter fødselen, og trolig har det vært en god del engstelse iblandet gleden på Engelhaug denne desemberdagen. Først 15. april ble dåpen stadfestet i Løten kirke. En av fadderne var Anton Thingstad. Klokkerprotokollen kan leses på Digitalarkivet.no

Før Edvards første fødselsdag flyttet familien til Christiania, men familiene Munch og Thingstad beholdt kontakten hele livet. Og mange berømte år senere, da Munch fylte 80 år i 1943, hadde Aftenposten et stort oppslag om Munchs fødested med historier og anekdoter om Munchs tilknytning til gården. Her er også bilder av rommet og senga der han ble født og stalldøra med merker etter unge Munchs forsøk med pil og bue. Artikkelen kan leses her (hvis du ikke får opp Nasjonalbibliotekets visning, se pdf av sida her).

Fra tenårene er det bevart flere dagbøker fra Munch der han i en nøktern og refererende stil forteller stort og smått fra livet sitt. Her får vi også et innblikk i hvordan fødselsdager ble markert i Munch-familien:

Thorsdag den 12te. Idag fylder jeg mit femtende Aar. Jeg fik af Papa 2 Kr., af Tante et Par Fingervanter og af Andreas, Laura og Inger et Pund Paranødder. Til Middag fik vi Steg og Røgrød. I Aften spiller vi Gnav om Paranødder og Nesaa. Jeg er nu 1,54 m eller 5,57 Fod høi (MM T 2924).

Fredag den 12te. Idag fylder jeg mit 16 år. Fik af papa en pen boghylde, småpigerne gav mig paranødder og Andreas en halv Krone. Fik til kaffeen en deilig gebursdagskringle og fordrev senere Aftenen dels med gnav dels med forskjellige lege (MM T 2913).

Søndag den 12te. Idag fylder jeg mit 17de år. Fik af papa og tante hver 1 kr; af Andreas en pennekniv og af småpigerne en kam. Havde det idag meget hyggeligt. Spiste frokost ved lys som sædvanlig på min fødselsdag. Havde til middag fiskepudding og rødgrød (MM T 2913).

I voksen alder, og borte fra familiehyggen, fikk fødselsdagen en annen betydning for Munch: «Jeg festligholder selv ikke mine fødselsdage da jeg siden jeg overskred barnealderen ikke har funnet grunn dertil –» forklarer han overbærende til Tulla Larsen, som sendte ham både gaver og brev i 1899 (MM N 1851).

Munchs problem var bare at så mange andre så «grunn dertil» – flere og flere etter hvert som berømmelsen og alderen tiltok. 50-, 60-, 70-, 75- og 80-årsdagene vakte alle betydelig oppmersomhet i norsk og internasjonal presse. Munch selv var ikke videre begeistret. Han så helst at folk interesserte seg for hans kunst og ikke hans person og forsøkte å beskytte seg så godt han kunne. Likevel hendte det at at en journalist fikk jubilanten på tomannshånd, som da Hans P. Lødrup troppet opp på Ekely – og slapp inn – i 1923:

– Nei, sa Munch. Jeg vil ikke interviewes. For det første feirer jeg ikke min 60-aarsdag. Det maa jeg ha rett til at la være. Jeg lever her ganske alene. Jeg taaler ikke at være sammen med mennesker nu, jeg maa ha ro. Desuten var jo folk snilde og gjorde stor stas av mig for ti aar siden, da jeg blev femti. Og man kan ikke bry sine medmennesker med at jubilere hvert tiende aar. Desuten vil jeg ikke interviewes av «Aftenposten». Jeg liker ikke «Aftenposten».
– Men – – –
– Nei, det er ikke det De tror. Jeg bærer ikke nag til Deres blad, men jeg vil ikke ha noget med det at gjøre. «Aftenposten» er vist bra nok som avis og alt det der, men den har altid tat feil i kunstneriske spørsmaal. Den holder altid med publikum. Og derfor har jeg besluttet at jeg vil ikke ha noget med «Aftenposten» at gjøre. Det er et princip hos mig. Det kan De jo skrive, saa har De et interview med mig likevel.

Det hjalp nok Lødrup at han var en gammel bekjent av Munch, og det hele endte nokså gemyttlig med champagne i atelieret/stua og en ganske underholdende «Hjemme hos»-reportasje (Aftenposten 12.12.1923. Hvis du ikke får opp Nasjonalbibliotekets visning, se pdf av sida her).

Munchs strategi var ellers å holde seg borte fra Ekely på selve dagen. Da fartet han rundt med bil og sjåfør eller på egen hånd. Upåaktet gikk disse reisene selvfølgelig ikke; Munch ble observert der han tok seg fram, og en heldig småbyjournalist kunne også få noe å skrive om. "Edvard Munch i Larvik. Kom lørdag middag og reiste søndag eftermiddag." var overskrifta i Østlandsposten i forkant av Munchs 70-årsdag (Østlandsposten 11.12.1933). Aftenposten måtte denne gangen nøye seg med å sitere fra provinsavisene under følgende dramatiske ingress: «Munch er 'sporet' fra Oslo til Moss, Horten, Tønsberg og Larvik, men forsvandt så på postbåten!» (Aftenposten 12.12.1933 Hvis du ikke får opp Nasjonalbibliotekets visning, se pdf av sida her).

Vel hjemme på Ekely igjen ventet små lass med hilsener, telegrammer og blomster – som måtte takkes for. Munch beklaget seg: «Jeg sidder op over ørene i besvarelse af elskværdige hilsener til mig i anledning min fødselsdag fra in og udland – Jeg ved ikke ut eller in» sukker han i et brev til Jens Thiis etter 75-årsdagen i 1938 (MM N 2959).

Takkekorrespondansen rasjonaliserte han til en viss grad ved å få trykt opp personlige takkekort. Etter 80-årsdagen i 1943 er det også bevart takkebrev som Munch laget selv ved hjelp av hektografiteknikk:

Hjertelig tak for al
opmærksomhet på min 80 års dag
Edvard Munch

Tre av disse takkebrevene er kjent, alle signert 30.12.1943; til henholdsvis Inger Munch, Harald Hansen og Halfdan Roede. Til hver enkelt har Munch i tillegg ført på en ekstra hilsen og signert på nytt med navn og dato. Brevet til Inger (MM N 1413) kan leses her. Disse takkebrevene er blant det aller siste Munch skrev. På nyåret ble han syk, og han døde på Ekely 23. januar 1944.