Edvard Munch som brevskriver

Åshild Haugsland

Munchmuseet har registrert omlag 2600 brev og 1500 brevutkast fra Munchs hånd. Her er brev til blant annet familie, venner, kjærester, transportselskaper, kunsthistorikere og offentlige myndigheter. I alt fordeler Munchs brevsamling seg på ca. 400 ulike mottakere gjennom en tidsperiode på hele 70 år. Tar vi også i betraktning at en hel del må være tapt eller befinne seg utenfor museets registre, forsterkes bildet av Munch som en svært produktiv brevskriver. Det store omfanget, sammen med Munchs ofte svært personlige skrivestil, gjør samlingen til en helt unik inngangsport til kunstnerens liv.

«Kjære tante», «Kjære gamle ven», «Min kjære Tulla!», «Ædle Frænde!», «Sehr geehrter Hrr» og «Cher Madame!» er bare noen få eksempler på innledningsfraser fra Munchs anselige brevsamling. Det eldste bevarte brevet skrev han som 10-åring til sin far, Christian Munch, i 1874 (MM N 716); de siste brevene er noen takkekort etter 80-årsdagen i 1943, blant andre til søsteren Inger Munch (MM N 1413).

De mange brevutkastene utgjør en betydelig del av samlingen. I en del tilfeller har Munch også tatt vare på flere utkast til samme brev. Da han på 1920-tallet fikk et spørsmål fra Jens Thiis om hva han gjorde i 1905, resulterte dette i ca. 20 svarforsøk! «Det var jo et svært arbeide Du skaffet mig ved Dit spørsmål hvor jeg var i 1905», reflekterer Munch i ett av disse utkastene (MM N 2103). Selv om akkurat dette er et unikt eksempel, kan møte med Munchs brevsamling noen ganger gi leseren en déjà vu-aktig opplevelse.

Man kan spørre hvorfor han tok vare på alle disse kladdene? En opplagt grunn er at brevutkast kan fungere som kopier for brevskriveren. Dette har trolig vært en viktig motivasjon for Munch, og vi ser også at han enkelte ganger ber mottaker returnere brevet, eller kopiere det og sende det tilbake (MM N 266, MM N 717). I tillegg hadde nok Munch generelt vanskelig for å kaste. I forbindelse med at han gjennomgikk papirene sine under 2. verdenskrig, med tanke på en mulig evakuering, sukker han i et brev til vennen Christian Gierløff:

Ja det er vanskeli for andre
at ha noe begreb om hva
jeg har hat at bestille – Billeder
gravurer og utal af breve og
optegnelser gjennem 60 år –

Jeg brugte jo aldrig papirkurv
Det blev mine Kufferter – Derfor
er det så forskrækkeli vanskeli at
skille hveten fra klinten men
osså derfor har jeg bevaret såmeget (MM N 3027)

Det er slående hvor personlig og åpen Munch er i brevene sine. Han legger ut om sine sympatier og antipatier mot folk, sine traumer og angsanfall. Samtidig ser vi også hvordan han tilpasser stilen til den enkelte mottaker. Han er for eksempel adskillig mer taktfull og skånende til familien enn til nære venner. Se for eksempel hvordan han omtaler det såkalte «Dittenslaget» til henholdsvis tante Karen (MM N 850) og Jappe Nilssen (Brevs. 604, Nasjonalbiblioteket). Et annet karakteristisk trekk er hvordan rollen som kunstner danner et fundament for det meste av korrespondansen hans. Når det kommer til utstillinger, oppdrag, salg og økonomi, involverte Munch mange flere enn de som kan regnes som hans forretningsforbindelser. Både tante Karen og kjæresten Tulla Larsen fungerte for eksempel som Munchs personlige bank til tider, og venner som Jappe Nilssen og Jens Thiis ordnet utstillinger. Omvendt kan vi se at oppdragsgivere, som Max Linde og Gustav Schiefler, ble gode venner. Det hører egentlig til sjeldenhetene at brev fra Munch – så sant det ikke er et takkekort eller en annen kort hilsen – ikke omhandler hans arbeid på et eller annet nivå.