Munchmuseet, MM K 1167
MM K 1167, Munchmuseet. Datert 31.12.1935. Brev fra Jens Thiis.
Forklaring av tegn og farger i visningen
NB: Kombinasjoner av virkemidlene forekommer!
Munchs skrevne tekst
overstrøket tekst
Munchs skrevne tekst
Munchs skrevne tekst
tekst skrevet av andre enn EM selv
store strykninger gjort med strek, kryss el.l.
fet tekst er trykt tekst
{overskrevet tekst}
\tilføyd tekst i linjen/
tilføyd tekst over linjen
tilføyd tekst under linjen
lakune/uleselig tekst merkes med ...
‹uklar/vanskelig leselig tekst›
endring av rekkefølgen på ord
Billederne forhåbentlig2 bliver1 god
Nytårsaften 1935
… Tostrupsgate 23.
… Tostrupsgate 23.
Kjære Edvard Munch,
Det er nu to år siden jeg var ute på Ekely og pyntet dig med
«storkorset». Jeg husker hvad du småleende sa: «Malerisk
kan man egentlig ikke si at det er, men det er vel fint, vel?»
Siden den dag har jeg faktisk ikke sett dig. Det er igrunden
meningsløst. To år er en meget lang tid, når man er kommet i
vor alder. Årene rutscher avsted imot graven, og gjensynet efterpå
er en meget tvilsom affære.
Når jeg ser tilbake på disse to år synes jeg nesten ikke jeg har
fått gjort stort annet end å gå i begravelser og holde taler over
avdøde venner. Det er uhyggelig, hvorledes de alle rives bort, de
som var din og derefter de som var min generasjon og mine nær-
meste venner. Efter Christian Krohgs død i 1928 har der vært et
svært mandefall i norsk kunst. Min kjære venn … Nils Kjær,
det vidunderlige menneske og den store kunstner, var den første
av min generasjon som blev revet bort, allerede i 1924, to år efter
var det Karsten og så følger det slag i slag, Eilif Peterssen
i 1928 og Gerhard Munthe i 1929, Sigurd Bødtker i 1928 og Gun-
nar Heiberg i 1929, \Frj. Nansen i 1930/, Nærup og Jappe i 1931, Harriet Backer
i 1932, Olaf Bull og Folkestad i 1933, Sven Elvestad, \Holmboe/ og Oda
Krohg i 1935. Og nu Henrik Lund, som vi betraktet som kjem-
pen blandt dem alle, med sin glupske kjærlighet til livet og sitt
2
hat til døden.
Jeg synes ikke jeg har fått stort annet gjort i disse årene end
å brekke ben, skrive nekrologer og holde gravtaler. Vel, det
er også noget, om end svært negativt. Ganske vist skrev jeg på
sykeleiet efter mitt første benbrudd «Invalideboken» av 1930 og
Munch efter det annet brudd «Munchboken» av 1932 1933. Men
efter den tid er det som jeg er gått i stå, som om jeg sprengte mig
på dette siste og forcerte arbeide. Jeg kommer likesom ikke av
flekken med mitt \nye/ arbeid om «de galante festers» århundre. Det
lar sig ikke liksom ikke forene med alle gravtalene og jeg be-
gynner å mistvile om \at/ jeg kan bringe min elskede Mme de Pom-
padour i havn. Klarer jeg det, skal jeg være fornøid og resigneret
nedlegge pennen, skjønt mine oprindelige perspektiver gikk langt
videre til et avsluttet verk, som skulde slutte med Delacroix,
Renoir og Cézanne.
Om vel et år, mars 1937, er Nasjonalgalleriet hundre år.
Det vil jeg jo gjerne opleve. Men noen år et par år derefter
fylder jeg 70 år og må vel da træ tilbake … fra mitt embede
og leve som en forarmet pensjonist, gå fra mitt kjære og \altfor/ dyre
hus, skrive videre for dagsens brød, ute av dansen og slett betalt.
Hvad skal jeg gjøre det efter? Bedre da å få dø. Alderdom-
men er ikke den priselige alder som Cicero har villet forsøke
3
å indbilde oss. Jeg frykter debilitet langt mere end døden, og
livet uten sansenes rikdom er ikke noet liv.
Det falder mig ind, at det er ganske uriktig å komme med
disse nedstemte og triste betraktninger i en nedstemt stund til
dig, kjære Munch. Og jeg ber dig om tilgivelse, hvis jeg har
gjort dig ondt ved dem. Men jeg slår allikevel ikke noen strek
over dem. For mitt sind, som ikke har vært og ikke er så op-
timistisk som folk tror, er det allikevel sa selve sandheten.
Og hvad annet skal man si til en gammel venn som kjenner
sandheten livet like godt som en selv, uten sandheten?
Jeg har jo min kjære Ragna og mine vellykkede barn og jeg
har hatt et relativt lykkelig liv efter mine egne ønsker og
forhåpninger. Jeg skulde følgelig ikke klage. Og klage gjør jeg
heller ikke. Den motgang og forsmedelse jeg har hatt i livet, har
rimeligvis vært nødvendig og til styrkelse. Det vil du best forstå,
kjære Edvard Munch, som har hatt så megen modstand og så
meget å gjennemgå. Vi burde være herdede «filosoffer» som
så på livet med ubetvingelig velvilje. Det gjør vi også, vist-
nok både du og jeg.
Det var bare et øiebliks mismod og ensomhetsfølelse som
forledet mig til slike ytringer av alderdommens «tristesse». Jeg
tar ikke noet av det tilbake, det var og er sandhet. Men
4.
det var sandhet fra det mørkeste hjørne av sindet, en gråværs-
stemning som kan feies bort av det første pust av en ny vår.
Lad det være glemt! Lad oss akte på himmeltegne, at vi fra
Scorpios’, Sagittarius’ og Capricorns vanskelige måneder med al
deres uvilje mot menneskelivet, beveger oss fremover mot en ny
vår \og sommer/, mot «Fiskene», «Væren», «Tyren» og «Løven», den venlige og kraftige \himmeltegn./
Og atter vil der velde nytt himmellys nedover oss, de tørre grener
vil begynne å sprette med spinkelt lyst løv, der vil forme sig brune
og gyldne knopper og vi vil atter kunne begynne å håpe på
endnu et år på denne deilige jord, selv om avsind, krig og redsler
raser.
– Jeg og hele min familje med Ragna i spissen takker for de
deilige frukter du denne høst har sendt oss fra din have.
– – Jeg håper at du nu, efter at vi har mottatt Nørregaards
værdifulde gave, er fornøid med ophengningen i Munch-salen
i Galleriet. Den kan jo ikke rumme alt, og noen overlesselse
skal vi fremfor alt ikke ha, derfor måtte enkelte ting skytes
ut til andre rum. Som den egentlige Munch-sal nu er, tror
jeg den kan sies å ha vunnet meget i enhet, ro og værdighet.
Hvis alt går som vi håper med statsrådene Indrebøs og
Hjelmstads hjelp, vil vi i kommende år eller ialfald inden
«jubelåret» 1937 kunne skaffe større og andre muligheter
5.
for ditt kunstnerverk. Men dette må der snakkes mundtlig om.
Statsråd Indrebø, som er meget interessert for saken ønsker
meget en konferance med dig og foreslår at han og jeg skal
få anledning til å gjøre dig et besøk og samtale om saken. Det
er ting med planer og mål som må drøftes på papiret og ikke
kan avgjøres pr. telefon. Du kan selv avtale tid med stats-
råden, eftersom det passer dere begge. Jeg er altid til rådighet.
Sluttelig vil jeg, kjære Edvard Munch, fra Ragna og vor datter
Eva, som nu har ligget alvorlig syk i seks uker og ligger frem-
deles, ønske dig et et godt nytt år fra Tostrupsgate 23.
Din hengivne
Jens Thiis
